be calm.

Oh yes, I was arrested. Oh god, how I protested. They beat me with a board, it hurt just like a sword.

2010-10-10T01:09:00.013+02:00

Det begynte bra, gjorde det ikke? To nye innlegg ganske tett inntil hverandre og greier? Ja, ja, her er jeg nå igjen, selv om det har gått noen dager siden sist. Martine og jeg har slått til med ganske mange nye, spennende matretter som jeg har tatt bilde av, men som ikke orker å laste opp akkurat nå.

Som den partypooperen jeg er kom jeg akkurat hjem fra vors hos ei venninne. De skulle videre ut, men jeg tenkte at siden jeg dro den helt ut og var på den første dagen av Oktoberfesten på Chateau Neuf, fikk det holde. For de som eventuelt var der, var det ikke bare helt fantastisk da brannalarmen gikk og alle ble kastet ut? I ettertid føler jeg det var et stunt for å forsikre seg om at de fikk stenge tidlig og få alle ut samtidig. Det skal påpekes at mens det skjedde var jeg overbevist om at brannmennene som møtte opp egentlig var strippere, så min mening teller vel kanskje ikke.

Siden sist har jeg jobbet litt, vært på jobbintervju for en jobb jeg ikke fikk [sett inn et tårefullt ansikt her] og kjedet meg masse. "Selvstendig jobbing hjemme" (= høstferie) har gjort at jeg ikke har vært på skolen på en stund, så da har jeg kjedet meg enda mer. Heldigvis finnes det filmer, tv-serier, bøker og Facebook, så dagene går allikevel unna. I går så jeg The Runaways, som jeg likte kjempegodt. Kristen Stewart er så mye bedre skuespiller når hun ikke er Bella fucking Swan. (Har noen sett Speak? Den er utrolig bra og undervurdert til tusen. Den burde sees. KStew er helt fantastisk.) Dessuten har jeg funnet ut at filmer som handler om musikk, eller der musikk spiller en stor rolle, virkelig er øverst på "liker"-listen min. Gah. Nå er jeg dessuten en konvertert The Runaways-fan. Generelt sett ville jeg vært skeptisk til et band bestående kun av jenter, men fy flate som de jentene kunne rocke! All den beste musikken var forut for min tid. Kjempekjipt.

Bortsett fra det er det ganske lite å fortelle. Livet mitt er egentlig ikke spennende nok for en blogg, men jeg blir vel drept av Line hvis jeg ikke fortsetter. Nå nacher jeg for meg selv med The Runaways rockende gjennom høyttalerne og den knæsj oransje t-skjorta mi på. Jeg begynner å bli litt mer edru nå, men da jeg kom hjem synes jeg visst det var en helt fantastisk smart idé å ta oppvasken. Så det var akkurat det jeg gjorde også. Kontrollfreak i edru OG beruset tilstand. Er det en dårlig eller god egenskap?

Jeg håper alle koser seg og IKKE har vært på David Guetta-konsert i kveld. (Som sagt: Den beste musikken var forut for min tid.) Det er ikke det at jeg synes noe dårlige om deg hvis du liker han, jeg bare synes du burde oppgradere musikken på iPoden din. Med de visdomsordene (som rett og slett er ment til Line) trekker jeg meg tilbake til nachet mitt. Iselin, over og ut!

Baby's on fire. Better throw her in the water.

2010-09-26T14:51:00.022+02:00

Man skulle tro at det å flytte hjemmefra ville si kun frossenpizza og pasta til middag for unge studenter. Og ja, jeg skal innrømme at det har blitt mye pasta og kjøttdeig. MYE pasta. Rema 1000 og ICA har hatt tilbud på kjøttdeig = vi hamstrer til fryseren er full. Nå er det riktignok endelig (nesten) tomt, og jeg og Martine har virkelig slått på stortromma de siste dagene. Jeg har litt vansker for å tro det selv, men middagene i det siste har vært helt supre. Det er virkelig ingenting som slår Restaurant à la Martine og Iselin spesial.

Jeg måtte seriøst flytte hjemmefra for å få fisk. Ingen hjemme liker det. Med unntak av min kjære pappa som til nød kan spise fiskepinner. Måltidet var Martines forslag. Det var helt supert.

I dag har vi spist det her. Til frokost. Klokken 13.30. Hihi.

Jeg har slitt med å finne meg jobb her i Oslo, så da jeg ble bedt på intervju på onsdag var jeg helt i ekstase. Ikke bare fordi det var en jobb, men fordi det var en helt fantastisk jobb. Jeg skulle få vite innen fredag allerede om jeg fikk jobben eller ikke. Fredagen kom, jeg bet negler, stirret intenst på telefonen hele dagen mens jeg halvhjertet jobbet med en redigeringsoppgave til skolen (og sang med på 70-tallssanger fordi jeg er kul sånn). Den ringte et par ganger, men aldri fra de jeg ville høre fra. Med tungt hjerte bestemte jeg meg for at jobben var tapt. Martine og jeg bestilte billetter til Black Mountain på John Dee fordi vi følte for det, men det kraftige regnet og det faktum at jeg ikke fikk jobben, satt en skikkelig demper på humøret mitt. Midt i fiskemiddagen vår ringte telefonen. Det var det nummeret jeg hadde håpet skulle ringe hele dagen. Hjertet hamret i brystet. "Ta den, ta den!" skrek Martine mens jeg flakset med armene i et forsøk på å roe meg ned. Det hjalp ikke. "Hei, det er Iselin," sa jeg. "Så, når kan du begynne?" spurte stemmen i andre enden.

Etter at telefonsamtalen var over ble det jubel, skøy og en ganske pinlig seiersdans midt på kjøkkengulvet. Jeg var blitt ansatt hos Rockefeller. Det var helt sykt. Det er helt sykt. Dette kommer til å bli så utrolig gøy! Den første jobbdagen min var i går, på Sentrum Scene, og til tross for at det ikke var et veldig krevende arrangement, er jeg helt støl i kroppen i dag. Det er virkelig ingen grunn til at jeg burde være det, men sånn er det da med den saken. Stillingen er som rydd/garderobe og hvis dere nå tenker: "Oi, det suger," så trekk det tilbake med en gang! En jobb er en jobb, og en jobb innen noe jeg faktisk interesserer meg for er rene himmelen. Jeg kunne nok fortsatt i evigheter om hvor glad jeg er, men jeg gidder ikke fordi jeg er altfor glad!

Black Mountain-konserten var også helt super. Oppvarmingsbandet, som jeg selvfølgelig ikke husker hva heter nå, tok helt av. Hele kvelden hadde en skikkelig god stemning rundt seg. Vel, minus han foran meg som hadde hatt en smule for mye og drikke, og nesten lå oppå meg under konserten. Sammenlignet med alt annet var det bare en bagatell da.

Om litt skal jeg og Martine møte min kjære Line, som har tatt seg veien helt fra Lillehammer bare for oss. Vi skal se Wall Street 2 - Money Never Sleeps, som jeg har gledet meg til siden fjor høst da jeg fikk et glimt av innspillingen i New York. Jeg er så glaaad!

Too much of anything is too much

2010-09-21T19:07:00.024+02:00

All foto: privat

Jeg skal droppe den vanlige standardsetningen i begynnelsen av alle blogginnleggene jeg har skrevet ("Oi, lenge siden sist, gitt"), og heller hoppe rett på sak. Hvis ikke jeg skriver dette blogginnlegget her, kommer favorittmennesket mitt i hele verden, Line, til å unfriende meg på Facebook. Jeg har virkelig ikke råd til å miste den stalkermuligheten. Hva skulle jeg ha funnet på på fritiden da? Så, kjære Line, dette er for deg.

Line er forresten en meget attraktiv jente på 21 år (snart 22!) fra Bærum. Selv om bostedet kanskje taler imot henne, er hun faktisk en kjernejente. Hun trenger kanskje litt hjelp på musikk- og filmfronten, men personligheten er det ingenting å klage på! Hun er en meget varm person som det er behagelig å snakke med. Hun liker også lange turer på stranden og basketballspillere som skader kneet under kamp, får hjelp av henne (som er utdannet fysioterapeut), forelsker seg i henne, men allikevel velger å date venninnen hennes fordi hun er penere (meg, selvfølgelig). Selvfølgelig skjønner han at han er dust og velger Line til slutt... (Hva mener du med at det høres ut som en skikkelig cheesy jentefilm? Det er selvfølgelig hentet rett fra virkeligheten. Helt ærlig.) Neida så. Interne spøker er gull. Yo, Line, jeg savner deg jeg.

Dette er tatt i hjembyen min. Jeg tuller ikke.

For de interesserte så bor jeg nå i selveste hovedstaden. Det er fint. Litt kjedelig. Savner vennene mine hjemme. Jeg går på Høgskolen i Oslo, studerer Design og kommunikasjon. Det er en helt ok studielinje, men jeg føler det er litt som å gå Medier og kommunikasjon om igjen. Martine, som jeg bodde og ble kjent med i New York, er min fantastiske bofelle. Hver kveld ser vi på Dexter sammen, det er kos. Folk maser på at vi må ha innflytningsfest, men jeg er ikke helt sikker på om vi får til det. Vi har tross alt bodd her i én måned nå, så vi er vel litt trege. Søsteren min har flyttet til USA et år. Vi Skyper innimellom. Jeg savner henne.

Siden det var så fint vær i dag, bestemte jeg meg for å dra en tur bort i parken ved leiligheten min. Jeg har prøvd å lese "The Great Gatsby" en stund nå, men til tross for at den er kortere enn 200 sider klarer jeg liksom aldri å sette meg ned med den. Jeg fikk lest litt i dag da, helt til jeg fikk besøk av en søt, liten mops som tydeligvis forelsket seg helt i meg. Jeg klandrer den ikke, jeg hadde forelsket meg i meg jeg også. Lykken var dessverre kortvarig da mopsen min så en annen hund av samme rase og forlot meg. Eieren og jeg fikk oss i hvert fall en god latter da den lille bolla krøp seg rundt på bakken rundt meg. Det var en kortvarig romanse, men jeg vil aldri glemme deg, mopsen min! ♥

Siden jeg ikke har noen bra, passende bilder av Oslo, vil jeg gjerne avslutte med et bilde jeg tok i venninnen min sitt bryllup i juli. De er SÅ søte. Håper de ikke har noe imot det. Regner med jeg får en sint telefonsamtale i morgen hvis det er tilfellet.

PS: Det norske språket falmer. Jeg gråter meg i søvn på grunn av det. Kan ikke folk (værsåsnill) bare slutte med orddelingsfeil, apostrof S og feilstaving generelt? Hva er det dagens lærere gjør feil? Kjempesnill, kjempesøt, Lines, Truls', interessant, dessverre, rådyr, sjokolademelk, i dag, i morgen. Sånn, værsågod, håper du har lært noe nytt. Eller, egentlig så håper jeg du lærte absolutt ikke noe nytt for da vet jeg at det fortsatt finnes håp.

Sayonara og god natt!

And in the naked light I saw ten thousand people, maybe more. People talking without speaking. People hearing without listening.

2010-05-23T23:48:00.014+02:00

Alle bilder: privat

Jeg sitter her, som så mange andre dager før, og ser utover den verdenen jeg nå tilhører: en rotete haug med mer eller mindre uleste bøker (engelske, for det meste), en alfabetisk sortert CD-samling, et hundretalls virkelig usorterte DVD-er, en bortstuet akustisk gitar jeg ikke engang vet hvordan man spiller på, en TV som bare er i veien, papirer, papirer og mer papirer, kameraer, sparegriser - rot. Og det er her jeg har satt merket mitt. Dette er rommet jeg har tilbrakt mer tid enn noe annet sted i verden. Det blir rart å måtte dra herfra en dag, men jeg merker jeg gleder meg også. Heldigvis (?) har jeg ikke foreldre som står klare med pappesker og gammelt servise, mer enn klare for å se fuglungen forlate redet. I stedet har jeg en altfor klengete mor som helst vil at jeg skal bli boende for alltid. Jeg fyller 20 om under to dager nå, så hvem vet, kanskje hun får ønsket sitt oppfylt? Fy flate, nå blir jeg gammel. Som jeg sa til ei venninne tidligere i dag: Jeg tror det er på tide å vurdere voksenbleier. Det kan bare gå nedover fra nå av.

Hei forresten. Jeg har ikke oppdatert bloggen siden mars. Wow, jeg er flink altså. Det er ikke akkurat som om jeg har så veldig mye spennende å oppdatere med uansett. Jeg jobber på bensinstasjon dag inn og dag ut (mest dag ut), sover, oppdaterer meg på Internett, jobber, sover, ser på film, kjeder meg, leser, jobber, henger på, øh, fotballpub, sover, kjeder meg. Og sånn går visa. Innimellom er det Roma-tur med Line (fantastisk morsomt, jeg så faktisk han derre ekle paven!) eller låvefest hos sjefen eller kjøreturer til Krøderen for å se på høner, men ellers er det ikke så mye å si.

Vel, bortsett fra det at jeg drar til Chicago til fredagen, og videre til New York den 31. Jeg gleder meg som en liten unge før julaften. Jeg har ikke penger å bruke, men jeg gleder meg til å bruke dem allikevel. Det er så mye jeg vil kjøpe. Det er så mange steder jeg vil gjenoppleve. Hittil har jeg bare fokusert på det faktum at jeg skal til New York, og på en måte glemt litt at jeg skal til Chicago også. Dette kommer til å bli så fantastisk moro. Verdens beste bursdagstur? I think so.

Så sitter jeg her da, ved skrivebordet mitt fra Ikea, blant alt rotet mitt. Simon & Garfunkel synger at de er The Only Living Boy In New York. På den eneste brune veggen min henger svart-hvitt fotografiet over New York Skyline, tatt fra Brooklyn, som mamma og søsteren min hang opp som en overraskelse til jeg kom hjem. Ved siden av meg ligger et gammelt easy-to-use kart over The Big Apple og subwaysystemet. Ved siden av det igjen ligger flybillettene mine. Dere har kanskje skjønt det at når jeg oppdaterer så er det oftest om New York? Sånn får det bare bli, rett og slett. Jeg er ekstatisk over å kunne dra tilbake igjen. Det er over et halvt år siden jeg kom hjem nå, så det er lov å glede seg litt. Er det ikke?

2010-03-12T00:47:00.002+01:00

Stikker bare innom for å si det her:

LES DETTE.

Adieu.

Sometimes I feel like saying, "Lord, I just don't care"

2010-03-09T01:23:00.004+01:00

bilde: privat

Det skulle visst gå hele to måneder og én uke før jeg klarte å rote meg til å skrive et nytt innlegg. Jeg kan gjerne komme med mange begrunnelser og unnskyldninger for hvorfor jeg ikke har gitt lyd fra meg - som det at jeg har fått meg jobb og har brukt en god del dager de siste par månedene der, eller det at jeg har vært veldig opptatt med venner, diverse opplegg og scrapbooking (som i og for seg er litt sant) - men når sant skal sies så går det mer på det at jeg ikke har så mye interessant å blogge om nå som jeg ikke lenger er i New York. I tillegg er jeg veldig, veldig klar over at mamma leser bloggen min jevnlig og det er bare... rart. Ergo, kjære lesere (finnes det fortsatt noen?) jeg må rett og slett innrømme at jeg med vilje har vært missing in action. Beklager. Jeg er et forferdelig menneske.

For å oppdatere: Den ødelagte Blackberry'en har blitt bytta ut med en iPhone, og jeg reiser til Roma den 22. mars med Line. Mest sannsynlig blir det en tur til byen som aldri sover senere i år også, noe jeg VIRKELIG ser fram til. Jeg savner fortsatt byen min.

Neida, så. Det ser ut til at Internett har kommet for å bli da, eller hva?

Well I love you so much, but do me a favor, baby, and don't reply. 'Cause I can dish it out, but I can't take it.

2010-01-02T13:15:00.006+01:00

//gif: privat

Bla bla bla jeg savner New York, men ikke så mye som før bla bla bla New York bla bla bla jeg skal til Martine på bursdagsfeiring i dag bla bla bla bla savner New York-roomies, blir gøy å se dem igjen bla bla bla.

Her, trykk på linken og le deg ihjel. Den handler om New York. Jeg savner New York.

I'm miles from where you are. I lay down on the cold ground and I pray that something picks me up and sets me down in your warm arms.

2010-01-01T22:03:00.003+01:00

Hver eneste dag våkner hun til mørket, legger seg til mørket. Det omfavner henne, brer henne inn, hvisker inn i øret at dette er det hun trenger. Hver eneste muskel i kroppen hennes verker etter noe hun ikke kan få. Hjernen er i full kapasitet hele tiden og det tærer på sinn, mot og vilje. Munnvikene er såre etter å ha vist frem en rekke mediumshvite tenner så lenge nå at til og med det som er falskt virker ekte. Hun svever mellom to verdener: en som finnes og en som fantes.

Tross en viss emohet, så er ting egentlig veldig OK for tiden. Hektisk. Jeg har ikke funnet meg jobb, noe jeg har lyst på og virkelig burde funnet innen nå. (Jeg prøvde meg riktignok på jobb på Kiwi, men den ble fylt rett før jeg kom dit med CV og søknad.) Jeg har brukt pengene fra stipendet og jul på utallige kinobesøk, litt shopping og bensin. Det er faktisk utrolig at jeg ikke har kjørt ut ennå. Jeg er absolutt ikke en god sjåfør og min lille, hvite bil har for vane å spinne noe sinnsykt på snøen, spesielt i oppoverbakker. La oss alle krysse fingrene for at jeg klarer meg nok en vinter uten utforkjørsel.

Men over til noe mer relevant: År totusenogni var et ganske bra år, faktisk. Hovedsakelig på grunn av New York, men også takket være en tur til London i mars, samt en tur til Trondheim senere den måneden. Russetiden var morsom, men ikke så super som alle skal ha det til. Syntes jeg. (Det kan ha noe å gjøre med at jeg sto i flere timer enn jeg skulle ønske bak en disk på Mix og slavet med hamburger- og pizzalaging, samt DVD-utleie og vanskelige kunder.) Sommerferien ble hovedsaklig brukt til jobbing, men også familietur til Kreta. For ikke å glemme verdens verste spøkelsestur til Lier mentalsykehus, og verdens beste hyttetur til Risør. Jeg er takknemlig for nye venner, gamle venner, og en snill familie som holder ut med humørsvingene mine.

Jeg håper alle hadde en fin nyttårsfeiring. Min var ganske... spesiell og begivenhetsrik, men jeg overlevde da i hvert fall.

GODT NYTTÅR!

You, you used to have all the answers. And you, you still have them too. And we, we live half in the day time. And we, we live half at night.

2009-12-19T22:06:00.020+01:00

//alle bilder: privat

Det aller, aller rareste med å være tilbake i Norge er at nå føles New York så uendelig langt borte. Det virker som om hele oppholdet bare fløy unna, som om det er årevis siden jeg var der. Jeg har ikke sett en eneste venn fra New York siden Gardermoen og det er nesten som om en del av meg er borte - en fantomsmerte etter et amputert ben. Det er noe som mangler. Heldigvis får jeg et lite besøk av Line til onsdag, så da skal jeg vel klare meg en liten stund til.

Den siste tiden har blitt tilbragt med familie, venner, eller til å sove lenge. Jeg hadde besøk av ei venninne fra England noen dager denne uken, og etter det har det gått slag i slag med DonkeyBoy-konsert, henging med venner og pepperkakebaking med bestemor. Nå har jeg akkurat kommet hjem fra Drammen etter å ha sett Avatar i 3D på kino. Det er absolutt en film å anbefale! Jeg gikk i hvert fall ut av kinosalen med en følelse av å ha vært med på et lite eventyr. Nå har jeg dessuten lyst til å skaffe meg en avatar selv, lære meg å kjenne denne verdenen kalt Pandora og bare stikke fra alt kjent og kjært, stikke fra Jorden. Alt for å gjøre noe nytt. Jeg er så rastløs her hjemme.

Jeg savner skyskraperne, tutingen, travle folkemengder, øde gater, snøfrie fortau, bekymringsløse dager, kjendiser, subwayen og RedBox som leier bort DVD-er for $1.

Jeg savner å ikke bli mast på, å kunne vaske kun mine egne klær, tørketrommelen, daglig trim fordi jeg ikke hadde bil, og det å ha muligheten til å gjøre noe, hva som helst, fordi det alltid var noe som skjedde døgnet rundt.

Jeg savner Urban Outfitters, det å kunne spise ute uten at det kostet meg en arm og et ben, hyggelige amerikanere, Starbucks, og trygghetsfølelsen jeg hadde når jeg gikk rundt i byen. Hvor rart det enn må høres, så føltes alt mye tryggere i New York. Her, midt i ødeland, nær skog og med lange avstander mellom hus, går jeg rundt og er redd når det er mørkt. Det finnes ikke lys, det finnes ikke mennesker, og alt er så stille. Det er alltid stille her.

Jeg savner til og med begbuginfiserte 2902 og den trange plassen som naturligvis kommer når det er seks jenter under samme tak. Jeg savner syvende etasjes studierom og treningsrom. Jeg savner oppholdsrommet i første, kinosalen i første, til og med de bråkete inderfamiliene som holdt til der nede. Jeg savner John og de andre resepsjonistene. Jeg savner å bestille ting fra nettet uten å måtte betale en formue i porto og enkelt og greit hente pakkene i resepsjonen når de ble levert.

Alt er så enkelt i USA. (Jeg savner det.)

Men nå skal jeg slutte å være negativ. Jeg kan jo alltids dra tilbake en annen gang, og det er jo ikke det at det ikke er noe som helst å gjøre i Norge, for det er det jo. På en måte. I Oslo skjer det jo litt, og slottet er i hvert fall fint å se på. Vel. På en måte.

I've got a reason to long for songs that tells why your legs and arms are actually able. 'Cause I confide in wolves at night.

2009-12-12T16:58:00.006+01:00

Det å være hjemme i Norge igjen er rart. Uvandt & bra & dumt & morsomt. Jeg har fått høre flere kommentarer om at jeg har forandret meg, noe jeg ikke hadde trodd kom til å skje i det hele tatt, men jeg kan egentlig merke det jeg óg. Jeg savner New York og jeg savner venner her jeg ikke har fått truffet ennå. Det rareste er hvordan det har skjedd flere endringer i byen min, men allikevel virker det som om alt er det samme fortsatt. Bortsett fra de åpenbare forandringene, som nye rundkjøringer, nye butikker, nye bygg, er det som om tiden har stått stille og at jeg bare har drømt meg bort i en fantasiverden hele tiden. Jeg vet ikke helt hvordan jeg ellers skal forklare det.

Flyturen hjem gikk overraskende raskt selv om jeg ikke sov mer enn ti minutter. Sondre Lerche satt noen rader foran meg, og på Gardermoen når vi skulle hente bagasjen sto jeg ved siden av ham. Veldig stort øyeblikk. Det minte meg om da jeg dro til San Francisco og gikk ved siden av Chris Crocker ("Leave Britney aloooone!") gjennom sikkerthetskontrollen. Jeg tror aldri jeg sa det, men jeg gjorde altså det. En av de siste dagene gikk jeg og Madeleine forbi Victor Garber på gaten. Jeg er ganske sikker på at han skjønte at jeg skjønte hvem han var, for jeg slo til Madeleine og bare: "Han der er kjent!" Jepp, jeg er en taper.

Det har blitt dårlig med kjendiser her hjemme, gitt.

I dag sov jeg til fire på ettermiddagen. Jeg hadde riktignok ikke lagt meg før seks på morgenen, men jeg skjønte ingenting da jeg sto opp. Det er ikke greit å være helt døgnvill heller. Jeg har forstått at det ikke bare er meg som har jetlag da. Det er bra.

Akkurat nå sitter jeg på sengen med alle de nyvaskede klærne mine mens Manchester Orchestra spilles på høytalerne bak meg. Jeg føler meg litt emo akkurat nå. På den ene veggen min har familien min hengt opp et stort, avlangt, svart-hvitt bilde av New York skyline, og på en annen vegg har jeg hengt opp alle polaroidbildene jeg har tatt. Ute er det bekmørkt og kaldt. Inne er det også kaldt for vinduet står på gløtt. Jeg er sulten for jeg har ennå ikke spist i dag. Alt er så lite i Norge. Jeg tror det er en bra ting, men jeg har ikke bestemt meg ennå. (Uvandt & bra & dumt & morsomt.)

Here am I floating round my tin can, far above the moon. Planet Earth is blue and there's nothing I can do

2009-12-05T03:24:00.018+01:00

Snorre!

Siden sist har nervene mine roet seg ned betraktelig, eksamenshelvete er endelig over og bedbugene har mer eller mindre forsvinnet helt. Vel, vi fant vår kjælebedbug, Snorre, for noen dager siden og lo godt av at han prøvde å kravle opp av glasset vi holdt han fanget i uten suksess. Jeg viste han stolt fram til Line da hun banket på døren vår og sjenert strakk halsen inn døra i frykt for at pesten skulle smitte over på henne også, og jeg kalte Snorre for "søt". Denne kjæledyrgleden varte dessverre kun noen få timer fordi Alette bestemte seg for at Snorre ikke var verdt å ta vare på, og druknet han.

Madeleine hadde bursdag her om dagen, og fikk blomster levert på døra

Men uansett. Vi sover fortsatt i stuen i frykt for disse beryktede veggdyrene (og la meg klargjøre at de IKKE kommer hit fordi vi har det skittent eller noe, det har ingenting med det å gjøre heldigvis), men jeg merker Snorre gjorde meg litt mindre redd. Det er jo tross alt ikke han sin skyld at han ble en bedbug ved fødselen og liker å drikke blod av mennesker om natten. Jeg har en teori om at disse insektene egentlig er vampyrer, men så har jeg aldri sett at de har glitret i solskinn (og jeg har sett de ute i dagslys da de var på sitt verste), så kan nok ikke det være tilfellet... Ja, jeg burnet akkurat Twilight. Nei, jeg er ikke lei meg for det. Ja, jeg liker Robert Pattinson, men bare fordi han er sær. Taylor Lautner liker jeg av åpenbare grunner. Kristen Stewart er en fierce bitch, så hysj. Twilight er fortsatt litt teit da.

Denne uken med eksamenshelvete er som sagt over, som vil si at jeg har juleferie nå! Torsdag neste uke er jeg tilbake på norsk jord, noe som kommer til å bli utrolig rart og utrolig deilig på samme tid. Dagen i dag er grå, trist og regntung. De siste dagene får vi bruke til å gjøre noen "i siste liten"-ting, men jeg kan under ingen omstendigheter kjøpe noe mer nå. Begge koffertene mine er stappfulle, og jeg har ennå ikke puttet alt oppi! Line, Alette og Martine drar alle på ferie en gang i løpet av morgendagen til forskjellige steder, noe som blir trist siden vi ikke kommer til å være sammen hele gjengen før 2. januar igjen. Nå har jeg tross alt sett trynene deres hver eneste dag de siste tre (og en halv) månedene.

Det er kanskje litt klisjé, men de siste månedene har virkelig vært litt av et eventyr. Jeg er veldig glad for at jeg dro. Takk, New York City ♥.

Bad bugs, bad bugs. What you gonna do? What you gonna do when they come for you?

2009-11-27T17:38:00.002+01:00

Jeg er så sint, jeg er så sint at jeg rister. Dette er latterlig. For det første har vi i leiligheten ryddet sammen ALLE tingene våre for at det skulle komme "exterminators" å spraye leiligheten vår for bedbugs her om dagen. I dag fikk vi vite at vi ikke hadde ryddet nok, for mennene som var her syntes det var rotete. Det var, og jeg mener det helt seriøst, ikke EN ENESTE TING igjen her som var vårt. ALT vi har kjøpt eller hatt med oss fra før vi dro hadde vi enten tatt med oss, satt ute i regnet på terrassen eller gjemt i det bittelille skapet på badet. Ikke hjalp sprayingen heller for på morgenen etterpå hadde vi drept syv bedbugs alt.

I dag fikk jeg en telefon fra en venninne i en annen leilighet i bygget som har fått streng beskjed om at de ikke kan besøke oss og vi kan heller ikke besøke dem. JA, FOR VI HAR STARTET EN KONSPIRASJON OM Å SPRE BEDBUGS TIL ALT OG ALLE, MHM.

Vi kommer ikke til å få bytte leilighet og vi kommer til å måtte leve med denne driten i to uker til. Vi har vår første eksamen om noen få dager og det å måtte drive med alt dette midt i lesingen er utrolig, utrolig frustrerende. Ikke vet vi hva vi skal gjøre, og ikke får vi noen beskjeder. Det er ukult å bli baksnakket til andre uten å få beskjed selv.

Jeg er så sur. Vi er alle utrolig sure. Takk for en jævla fin avslutning på oppholdet, 2902.

The last thing on her mind is growing up

2009-11-25T06:28:00.015+01:00

Nei og nei, som dagene flyr. Min lille Line har plutselig blitt store Line for hun fylte nemlig hele 21 år nå på mandag. Hele dagen, da folk i butikker eller restauranter fant ut at hun fylte 21, ble hun beordret til å "drikke mye, men med måte" for det var jo selvsagt første gang denne jenta drikker. Øh. (Det er forresten en reklame på Path-toget som sier at fordi drikkegrensen er 21, så er statistikken på bilulykker betraktelig mindre. Hadde den vært under det ville det vært mange flere ulykker hvert år, så det å senke grensen er visst uaktuelt. De har ikke tenkt på at det kunne vært lurt å heve grensen på når man kan kjøre bil da? Jeg skal spare dere for den diskusjonen, jeg.) Ni av oss dro ut og spiste på den mexikanske restauranten vi har spist på tidligere for å feire. Maten var kjempegod og selskapet var hyggelig. Senere dro noen av oss til Meatpacking district, men vi ble ikke så lenge.

Stemningen i leiligheten er for tiden veldig kaotisk. Vi har fått beskjed om at fra og med i morgen skal skadedyrutryddelsen komme og spraye i hver dag fremover, og vi er nødt til å vaske klærne våre på veldig høy temperatur et sted som ikke er hjemme, eller fryse de ned så ingen bedbugs skal overleve. Vi er også nødt til å fjerne alt vi har fra skapene, ta ned alt fra veggene, plassere møblene våre midt i rommet og holde oss ute av leiligheten i opp til seks timer. Kjempegøy det her merker jeg, spesielt midt i eksamenstyret.

For ikke mange timene siden kom jeg og Madeleine hjem fra vår nest siste konsert her i New York. Versaemerge, A Rocket To The Moon, The Maine, Cobra Starship og Boys Like Girls. Vi var der for Cobra og de skuffet så absolutt ikke! Ikke nok med at de var kickass i seg selv, de hadde fått med seg Leighton Meester for å synge sin del av "Good Girls Go Bad" for første gang noensinne live. Vi hadde en mistanke om at hun kom til å møte opp for allerede noen dager siden, men det var supermorsomt å faktisk se henne der. Blair er ikke en bitch i virkeligheten, wow! Høh. Som Madeleine sa i stad: "Hun er så pen, jeg hater henne."

Det var i hvert fall utrolig kult å endelig ha sett de live! Jeg har sett så mange band disse tre månedene at jeg ga opp å telle etter de første par ukene. Aldri i verden om jeg hadde hatt denne muligheten hadde jeg bare blitt i Norge. Jeg kan ikke tro at konsertmaratonet vårt er ferdig på lørdag - pangavslutning med blant annet Kevin Devine, Manchester Orchestra og Brand New. Jeg gleder meg!

It's been a long night in New York City

2009-11-22T08:03:00.040+01:00

Kjapt nedskrevet sammendrag av det som har skjedd siden sist:

Fredag: As Tall As Lions & MuteMath @ Nokia Theatre. Når jeg kom til Times Square var det en superlang kø rundt hele bygningen. Turister stoppet og spurte hva vi sto i kø for, heiste skuldrene og travet videre da de ikke hadde noen som helst anelse om hvem det var. Under konserten sto jeg alene, lent mot en vegg som den emoen jeg er. ATAL var ikke fest, men de var utrolig flinke. Gitaristen ble skikkelig bekymret for en eller annen gutt under konserten og passet på at vaktene fikk fraktet han trykt ut av folkemengden. Det er gutten sin, det! Lysene i bakgrunnen under settet deres var kjempekult og jeg likte det at alle bandmedlemmene var plassert på rekke og rad ved siden av hverandre - til og med trommisen. Det eneste negative var at de kun spilte to sanger fra det albumet jeg har hørt mest på (og tilber), men heldigvis var én av de to yndlingssangen min av deres.

MuteMath var også veldig flinke, men jeg var liksom litt ferdig med konserten da bandet "mitt" gikk av scenen.

Lørdag: Amanda fucking Palmer! Etter et traumatisk kvarter da jeg ble stående på et gatehjørne midt i Brooklyn fordi enkelte ikke er flinke til å ha med seg telefonen når de vet jeg er på vei, ble jeg møtt av en kamerat som skulle være med meg på konsert for å se verdens kuleste dame. Vi var først en tur hjemmom han, før vi tok subwayen til Bedford, der vi fant ut at Tormods billett var glemt igjen hjemme, tok drosje tilbake til han, tok drosje tilbake til Bedford, og fant endelig fram til the Music Hall of Williamsburg. Jeg ble tildelt armbånd på vei inn (høhø), hengte fra meg min splitter nye jakke fra North Face i garderoben, og fant en rimelig god plass å stå. Oppvarmingsbandet, The Nervous Cabaret, var dødskule og jeg storkoste meg.

Da det var på tide for Amanda å begynne konserten, kom hun rett og slett marsjerende inn fra bakerst i hallen sammen med The Nervous Cabaret. De presset seg gjennom folkemengden mot scenen mens de sang og spilte - det var kjempekjempekjempekult! Konserten besto av flere The Dresden Dolls sanger, flere Amanda solo sanger, flere covere, en auksjonering av malerier, lesestund og en "ask Amanda"-sesjon. SÅ. UTROLIG. KULT. Jeg storkoste meg under hele konserten. Publikum var helt med; det var skikkelig liv.

Etter konserten var det signering av en bok kalt "Who Killed Amanda Palmer", som hovedsakelig består av bilder av henne der hun later som om hun er død og fortellinger skrevet av Neil Gaiman som passer til. Både Amanda og Neil var der. Jeg og Tormod kjøpte hver vår bok og stilte oss i kø. Dustete som jeg kjøpte jeg en bok som allerede var signert, men da det ble min tur for å møte Amanda sa hun at det gikk jo greit, hun kunne dedikere den til meg i stedet. Hun spurte om navnet mitt, skjønte ikke hva jeg sa, så jeg forklarte at jeg var fra Norge og hun ba meg stave det. Jeg skal innrømme at det var en smule skuffende at jeg ikke fikk den samme reaksjonen jeg har fått tidligere da folk har funnet ut at jeg er fra Norge, men jeg har i hvert fall en bok det står "For Iselin" i stor skrift på forsiden. Før jeg gikk sa jeg: "You're awesome!" og hun, kanskje ikke så overraskende, sa: "Thanks," og smilte.

Søndag: Spiste en utrolig skuffende frokost på Brownstone med Alette, Martine, Madeleine og Line, før resten av dagen ble brukt til å se film, lese og dra på kino på kvelden for å se "2012". Den var ganske OK, faktisk.

Mandag: Jeg hang med Shia LaBeouf og Michael Douglas på settet av Wall Street 2. No big deal, liksom. Fikk forresten tilbake midtveiseksamen i American Topics. A all the way, baby. A all the way.

Tirsdag: Jeg er glad i Line og skolen var gørrkjedelig.

Onsdag: Konsert med med Madeleine. Hun elsker There For Tomorrow og, snill som jeg er, ble jeg med som moralsk støtte selv om jeg aldri har hørt på dem før (og selv om det ikke var en tjeneste som var lett for enkelte å gjengi *kremt* måtte dra alene for å se ATAL *kremt*). Det var faktisk ganske morsomt! Jeg klarte til og med å overbevise den store, skumle vakten om at jeg var 21. Det er litt adrenalinrush, akkurat det der. Morsomt.

Torsdag: Jeg hadde fri fra skolen så jeg dro på en ikke fullt så suksessfull kjendisjakt sammen med Alette (Robert Pattinson og John Mayer var på The Today Show - vi kom dit noen timer for sent. Matt Damon skulle filme en film like ved The Today Show/Rockefeller Center. Han var ikke der. Shia skulle vært på 27th Street og 11th Avenue. Han hadde også bestemt seg for å bli med å leke gjemsel, tydeligvis), før jeg dro på shopping og Alette dro på skolen. Jeg tør ikke engang si hvor mye penger jeg brukte, men for å si det på denne måten: da jeg skulle gå ut av Pathen på Pavonia, røk posen min og jeg måtte kjappe meg å heve alt i armene og løpe ut før toget kjørte videre.

Klokken 00.01 var Martine, Alette, Madeleine, Line og jeg på premieren av New Moon. Kinosalen var stappfull og publikum skrek og oiet som bare det. "Team Jacob!" ropte en jente til stor applaus. "Team Edward!" hylte en annen, og applausen fortsatte. "Team Dakota Fanning!" Flere lo, men det var ikke fullt så mye applaus å hente fra det utropet. Det er så mye morsommere å være på kino i USA for stemningen er så utrolig mye bedre enn i norske kinosaler der så vidt et par-tre stykker i det hele tatt tør å le.

Fredag: Fem timer British Studies etter kun fire timer søvn. Med andre ord: en helt forferdelig dag. Det var nest siste dagen vår også - mandag kommer til å være den aller siste før eksamen, med bare tre timer - så den ble hovedsakelig brukt på å gå igjennom alt vi har lært. Det ble litt mye til slutt og Ian lot oss gå en halvtime før vi skulle. Takk og lov. Det var litt rart også, for nå kommer vi ikke til å se han igjen noensinne. Hmm.

Lørdag: Sov lenge, satt på sofaen og daffa lenge, så på filmer, spiste middag på Chili's med Rikke og Line. Senere på kvelden dro vi inn til Manhatten og så The Blind Side på den største kinoen jeg noen gang har vært på. Den var veldig, veldig bra. Anbefales!

Søndag (i dag): Våknet på en madrass i stuen - nei, jeg har ikke vært på fylla. Dere skjønner, vi er redde for bedbugs på rommet. Og det virker liksom litt tryggere i stuen. Så de siste dagene har Madeleine, Alette, Martine og jeg hatt sleepover i vårt lille fellesområdet. Jeg sliter med å sove om dagen for det føles som om disse ekle insektene kravler på meg og suger blodet mitt. Noe de forsåvidt også gjør, det er bare ti ganger verre når jeg vet om det. Jeg var trøtt i dag fordi jeg er ganske sikker på at jeg ikke har sovet to timer sammenhengende engang i natt.

Ellers har jeg brukt dagen på å trene, snakke med min kjære mor og trasket rundt på Manhatten i noen timer. Kom hjem til ferdiglaget middag (nachos, nam nam) og tilbudte meg å ta oppvasken siden jeg ikke hadde vært med på matlagingen.

18 dager til jeg er hjemme igjen. Det er helt sykt. Jeg har så smått begynt å pakke ned ting jeg ikke kommer til å trenge mer her før jeg drar. Jeg merker jeg har hjemlengsel - til både Norge og New York, selv om jeg ikke har dratt ennå. Det er en rar følelse.

My heavy head is full of debris

2009-11-13T15:23:00.010+01:00

Konserten på onsdag var bra. You Me At Six, Set Your Goals, (et band jeg ikke husker navnet på,) Mayday Parade og The Academy Is... De fleste var bra, men jeg var ikke helt i "partymodus" så jeg var litt daff. Våknet opp da The Academy Is... entret scenen, da. Det var rart å se dem i virkeligheten etter å ha hørt på dem i tre-fire år. Det siste albumet og EP'en er jeg ikke noen stor fan av, så jeg ble positivt overrasket da de kun spilte fire sanger fra begge. Masse god, gammel musikk med andre ord. I'm lovin' it!

I går kveld dro Martine, Madeleine og jeg for å se The Fourth Kind. HALLO. Noe av det dummeste jeg har gjort på lenge. Jeg liker ikke skrekkfilmer, spesielt ikke hvis de er sanne (og jeg tror det er sant!). Dokumentarklippene for å bygge opp historien var skikkelig ekle. Se den hvis dere får sjansen, den er verdt å få med seg!

For en liten stund tilbake var jeg og noen av bofellene mine bekymret for at vi hadde bedbugs for de fleste våknet opp med stikk både her og der. Vi sa ifra til Jarl (han som passer på alt som har med leiligheten vår å gjøre) og leiligheten ble sprayet. Jeg trodde alt var fryd og gammen for jeg hadde ikke merket noe mer til det (bortsett fra ett stikk som jeg trodde kanskje kom fra noe annet), før Alette for ti minutter siden viste meg noe hun hadde fanget i et glass: en bedbug. Æsj, æsj, æsj. Mamma, jeg er dessverre nødt til å si at jeg må sette kofferten min i garasjen når jeg kommer hjem. Her skal ingen sjanser tas!

Nå skal jeg straks ut med Line og spise blåbærpannekaker på Brownstone til frokost, for å feire at vi har fridag. Hvis enkelte blir ferdig på badet så jeg får dusjet, mener jeg.

In other news: Jeg gleder meg til As Tall As Lions (♥) og Mutemath i kveld!

Is this everything that you hoped for? Is this everything you dreamed?

2009-11-10T23:33:00.022+01:00

Brooklyn Bridge, hvis det skulle vært uklart

Skal jeg fortelle hva som skjer når man først har en uke med stress på grunn av en stor fremføring og så, når den endelig er over, drar man på sightseeing rundt om i New York City i et par dager? Da blir bloggen nedprioritert til tusen.

For å oppsummere den siste uken:
- fikk norsk sjokolade i posten
- jobbet med framføring
- vært på skolen
- jobbet med framføring
- har sett på Gossip Girl
- jobbet med framføring
- HADDE framføring
- fikk (en ufortjent) B på framføring
- besøkte Friends-bygningen (som flaut nok ligger i gaten bortenfor der vi går av toget på vei til skolen, uten at vi har visst det)
- spiste på en av de beste mexicanske restaurantene i NY, ifølge Michelin Guiden. (Takk til Line for fantastisk forslag!)
- besøkte Coney Island
- vært på jødesafari i Williamsburg, Brooklyn (ja, du leste riktig)
- gått på Brooklyn Bridge om kvelden
- tatt en tretimers sightseeingbåttur rundt Manhatten
- vært på komiaften med Andy Samberg (!) and friends (kjempegøy!)
- konsert med Down With Webster, My Favorite Highway, Sing It Loud, The Rocket Summer og Forever The Sickest Kids (der også Alex DeLeon fra The Cab møtte opp)

Oooog *pust* Med andre ord: det har vært travelt.

Hvis ingen vet hvilket monument dette er, mister jeg all tro på menneskelig intelligens og det norske skolesystemet

Det er kanskje litt sent å begynne med sighteeing under en måned før jeg skal hjem? Jeg snakket med min kjære søster Elise tidligere i dag, og ble kjeftet på fordi jeg ikke har vært i Empire State Building. Til mitt forsvar så har jeg vært på the Top of the Rock i stedet fordi det er billigere, mindre kø og minst like bra utsikt. Så det så!

Williamsburg Bridge

Midt i bildet er bygningen vår, som sett fra Hudson River

Planene for denne uken involverer konserter med blant annet The Academy Is..., As Tall As Lions, Mutemath og Amanda Palmer. Er det teit av meg å velge Amanda Palmer fremfor en endagstur med skolen til Washington DC forresten? SOM OM JEG BRYR MEG LIKSOM. Det er Amanda Fucking Palmer, og jeg gleder meg som en unge. Fredag har jeg fri fra skolen og planen er allerede klar: frokost på Brownstone, shopping på Urban Outfitters og ATAL-konserten (som jeg drar på alene siden ingen ville være med!) på kvelden. Det blir bra.

Coney Island

Akkurat nå har jeg noen sider med lekser å lese, før en hel haug av oss skal på kino og se The Men Who Stare At Goats. Det skal ikke gå så lang tid før neste bloggoppdatering, jeg lover. Kanskje.

So many foreign worlds. (So relatively fucked.) So ready for us.

2009-11-03T04:35:00.007+01:00

Det er kjemperart hvor fort dagene bare flyr unna. Halloween er to dager siden alt; det føles ikke sånn. På vei til Halloweenparaden på lørdag, skapte jeg og Rikke (begge utkledd som Teletubbyer) stor oppmerksomhet hvor enn vi gikk. Folk lo, ropte og sang Teletubbysangen etter oss. Flere overentusiastiske asiatere tok bilder med oss. Jeg følte meg helt ærlig som en kjendis (takk og pris for at jeg ikke er det, for selv om det var gøy så tror jeg det kunne blitt ganske plagsomt i lengden).

Selve paraden var massiv. Jeg har aldri sett noe liknende før. Store figurer, kreative kostymer, og tusenvis av mennesker samlet rundt for å se på. Midt under paraden begynte det å regne og når vi gikk derfra høljet det ned i bøttevis, men det gjorde på en måte ikke noe det heller. Bare det å traske rundt og snakke med andre folk i kostymer var en opplevelse i seg selv, og jeg er så absolutt glad for at jeg fikk sjansen til å delta.

"STOR KLEM!"

Jeg har sikkert mer jeg kunne sagt om de siste dagene, men jeg er for lat og altfor trøtt. Når jeg er ferdig med engelskpresentasjon på torsdag har jeg og Line planer om begynne å gjøre alle de tingene vi lenge har sagt vi er nødt til å få med oss. Vi har laget en liste. Den er lang. Jeg gleder meg.

Forresten - jeg har kjøpt billetter for å se "Adam Samberg & friends" på komiaften nå på søndag. Jeg gleder, gleder, gleder meg!

Happy Halloween!

2009-10-31T21:09:00.002+01:00

Everybody scream, it's only Halloween!

2009-10-31T15:10:00.007+01:00

Happy Halloween! Dette er dagen jeg har gledet meg til siden før jeg flyttet til USA. Jeg som alle andre har alltid visst at 31. oktober er en ganske "big deal" i Amerika i forhold til i Norge, og har alltid hatt lyst til å oppleve det. I dag får jeg sjansen. Vi i leilighet 2902 har skrevet oss opp på listen nede om at vi vil ha besøk av trick-or-treat'ere, vi har kjøpt kostymer og skal senere i kveld ut for å se på Halloweenparaden i New York. Allerede for en måned siden hadde folk pyntet med spindelvev utenfor huset og i går traff vi på familien Flintstone i Hoboken, New Jersey. Jeg gleder meg til å se hvordan folk kommer til å se ut i dag.

De siste dagene har jeg sittet med en ganske viktig oppgave i American Topics som jeg leverte en og en halv time før fristen i går kveld. Det er deilig å endelig bli ferdig. Dessverre har jeg en framføring i British Studies å bekymre meg for denne uken, men i dag er det skolefri dag. Snart skal jeg en tur ned i syvende etasje og trene, etterpå skal jeg en tur på posthuset, fotobutikken, kjøpesenteret og ShopRite - forhåpentligvis treffer jeg på Shia LaBeouf siden han visstnok er rett borti gaten her igjen.

Jeg har ikke tid til kostymebilde akkurat nå, men det kommer etterpå. Noen som har lyst til å gjette hva jeg skal være? Hint: Jeg er lilla.

If it ain't your love, I want blood from you

2009-10-26T15:30:00.008+01:00

Empires - I Want Blood. Selv om det har gått nesten en uke, tenker jeg fortsatt på denne kvelden og smiler.

Lørdagens konsert var en ganske kald opplevelse. Litt feilkalkulering av tid gjorde at jeg og Madeleine sto ute i regnværet i rundt to timer mens vi ventet på å bli sluppet inn i konsertlokalet. Etter det ble vi stående inne i de samme våte klærne i fem timer. Heldigvis gjorde selve konserten opp for det. The Bigger Lights var bra, The Summer Set var helt OK, litt for barnslige tekster/musikk generelt for min smak, This Providence (som jeg faktisk liker ganske godt) var veldig bra, samme med Cartel. Jeg og Madeleine var nødt til å stikke noen minutter før Cartel var ferdige fordi mafiasjåføren vår ringte og sa han var der, men det var greit for vi var begge ganske slitne.

Søndagen ble sett på som en "slappe av"-dag. Jeg fikk unnagjort litt lekser, gått på butikken, tatt polaroidbilder av blader, trær og fugler med Madeleine og hatt Transformers-maraton. I film nummer to, de få minuttene de filmer fra New York, satt vi filmen på pause og pekte og jublet fordi vi kunne skimte bygningen vår. Det var helt vilt. Jeg klarte til og med å konvertere Madeleine til å like filmene og hun innrømte også at Shia hadde sjarmert henne litt. SCORE! Jeg føler jeg har gjort en god jobb der.

I dag er det mandag, starten på en ny uke og jeg har bodd i USA i nøyaktig to måneder. Det er rart at det bare er litt over en måned igjen. På en måte føles det som om jeg har vært her i evigheter, samtidig som tiden har gått utrolig fort. Det skal bli rart å komme hjem og ha utsikt over naboens hage i stedet for Manhatten Skyline.

If hope is a dangerous hole, will you join me?

2009-10-24T20:36:00.006+02:00

Paramore fra onsdag.

Siden sist har jeg klippet håret på en utrolig slaskete frisørsalong (der jeg er ganske sikker på at de bare klippet litt sånn som de selv hadde lyst til og ikke sånn ordentlige frisører gjør det), spist høstmiddag med skolen og vært på en helt grei "sammenkomst" i leiligheten til de i Little Italy. Tidligere i dag spiste jeg frokost på Brownstone, kaféen de har spist på i Sopranos i hvert fall én gang, med Alette, Martine og Martines venner som er på besøk. Veldig koselig, men jeg er fortsatt litt småkvalm av for mye ost på sandwichen min.

Om ikke så lenge kommer en mann som nesten ikke snakker engelsk til å hente meg og Madeleine i en svart, skinnende bil og ta oss med til South Hackensach, New Jersey. (Hørtes ikke det litt mafia ut egentlig? Mafiakafé og mafiasjåfør på en dag hadde jo vært litt gøy. Dessverre så er det nok bare "hotellets" bilservicevenner eller hva nå enn jeg skal kalle det. Enkelt er det i hvert fall å skaffe seg skyss til steder, selv om de koster flesk.) Jeg og Madeleine fortsetter altså vårt konsertmaraton med Cartel, This Providence og The Summer Set. Jeg er glad vi har rundt to uker "fri" til neste gang, for denne uken har vært litt hektisk. VELDIG morsom, men hektisk. I går kveld etter høstmiddagen kjøpte vi også kostymene våre til Halloween. Jeg skal ikke avsløre hva det er ennå, men jeg holdt på å dø av latter i stad da jeg gikk rundt med det <3.

Det er ikke særlig varmt ute i dag og jeg er trøtt. Den siste timen før drosjen vår kommer, er jeg tvungen (av meg selv) til å sette meg ned for å lese i en bok jeg er nødt til å være ferdig med innen, vel, i morgen egentlig. Jeg har ei venninne som bor i Afrika for øyeblikket og driver med hjelpearbeid og diverse nedi der, og her sitter jeg i New York og uffer meg over å måtte gjøre lekser for skolen. Luksusproblem deluxe.

All I have is nothing, baby. Nothing gives us everything.

2009-10-22T05:44:00.020+02:00

For bare få minutter kom jeg hjem fra konsert med The Swellers, Paper Route og PARAMORE. Det var en ganske bra konsert, Paramore kicket som vanlig ass, men gårsdagens Empires-konsert ødelagde litt for opplevelsen i dag. I går var nemlig UTROLIG FANTASTISK, og jeg vet ikke engang hvordan jeg skal sette ord på opplevelsen. Jeg kan prøve med det her:

Jeg og Madeleine dro til Brooklyn i halv seks tiden. Vi fant frem til "venuen"/baren ganske fort, det var egentlig ganske enkelt, og satt oss ned i noen komfortable lenestoler ved vinduet. Baren var så utrolig koselig, kunne tenkt meg å dra tilbake dit en annen gang bare for stemningen. Vi kjøpte øl uten å måtte vise leg. (chill, mamma) av verdens søteste (homofile) bartender, satt oss ned og så på at Empires-guttene gikk fram og tilbake rundt i lokalet. Vi snakket med Alfred (bassisten) før konserten da vi kjøpte diverse Empires merch, og han var verdens snilleste. Så holdt de en altfor kort konsert som oppvarminsband for Paper Route, syv sanger hvorav én ny. Jeg koste meg gløgg i hjel på første rad foran verdens minste scene med rundt 40 andre mennesker. Lyden var kjempehøy der vi sto, men pyttpytt, jeg har ikke fått tinitus ennå.

Arrrriiibaaa.

Etter konserten kom vi i snakk med alle sammen fra bandet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, for det var bare en så sinnsyk bra opplevelse. Alle var kjempehyggelige og ivrige etter å snakke - spesielt etter at de fant ut at vi var fra Norge. Tom Conrad (gitaristen, ex-gitarist i The Academy Is... hvis det sier dere noe) skal jeg gifte meg med. Madeleine syntes det er helt OK for hun stikker heller av gårde med Ryan, trommisen. Tom var SÅ grei, noe forsåvidt alle var, men herregud... Jeg får stjerner i øynene bare av å tenke på det. (Ifølge Madeleine er jeg helt "blåøyd" og godtro. Som om ikke du nøt hvert sekund, frøken.) Etter at vi fortalte vi kom fra Norge sa han at han kunne faktisk høre et hint av en norsk aksent når vi snakket og da utbrøt jeg selvfølgelig med: "I HATE my accent." Han lurte på hvorfor og spurte, helt seriøst og med et bekymret toneleie: "Is it because you feel like you don't fit in?" Ahahaha, aww. Når vi skulle gå, vinket vi og sa ha det i forbifarten. "Are you leaving?" ropte han etter oss, unnskyldte seg fra samtalen med de han snakket med, og løp etter oss for å snakke litt mer. Han lovte at hadde det vært opp til han, skulle han ha spilt en konsert i Norge dagen etter. Han håndhilste og ga oss klem på slutten og sa det var hyggelig å ha møtt oss. Seriøst. Jeg elsker han. Synd de bor i Chicago og, du vet, bare var koselige fordi vi var fans.

Heiii Tom.

Jeg hadde også en liten prat med vokalisten i bandet All The Day Holiday, Daniel Simmons, som spilte før Empires. Jeg gikk bort og sa jeg ville kjøpe albumet dems og han bare: "REALLY?" Han takket meg utallige ganger for dette, og vi kom litt i prat om at jeg var fra Norge og at jeg studerte i New York. (Det var seriøst så morsomt å se ansiktsuttrykkene til alle hver gang de gjentok "NORWAY?", fullstendig sjokkerte.) Han var kjempesøt han også, og jeg anbefaler ATDH til alle. Gå på myspacet deres og hør selv! Og siden jeg allerede er i pimpehumør og på en måte lovte Tom (legg merke til at vi er på fornavn her) å introdusere Empires for alle nordmennene jeg kjente:

LAST NED EMPIRES LOVLIG OG GRATIS HER.

Jeg elsker livet mitt og, ikke minst, Empires.

PS - alle bildene er tatt av Madeleine.

I've got to take what I'm making and turn it into something for you. I've got to break what I'm making and turn it into nothing for you.

2009-10-19T04:44:00.008+02:00

Gårsdagen var en ganske bra dag. Dagen startet med en treningsøkt og etter det ryddet jeg bare litt rundt, leste litt i ei bok og liknende. Ikke så utrolig spennende akkurat det, men det blir bedre, jeg lover. Det har seg slik at jeg og Madeleine var på All Time Low, We The Kings, Hey Monday og The Friday Night Boys-konsert i går. Jeg hadde vært nede i resepsjonen (det er fortsatt litt uklart for meg om jeg bor i et hotell eller ikke, egentlig) og bestilt en drosje tidligere på dagen, og vi ble hentet klokken 16.00 sharp.

Konserten var midt i ingenmannsland, i Sayreville, New Jersey. Det tok en time å komme dit, og jeg tør ikke engang å si hvor høy taxiregninga ble. Alt for å gjøre Madeleine glad liksom. (Fordi hun elsker ATL over (nesten) alt på jord.) Etter å ha rotet oss bort i et industriområdet og ha ringt til konsertstedet (Starland Ballroom) for hjelp, endte vi endelig opp på riktig sted. Da vi kom dit var køen utrolig lang og The Friday Night Boys holdt en akustisk minikonsert for de i køen. Litt lenger ned sto Hey Monday å snakket med fans. Vi sto ute i kulden i nesten to timer før vi ble sluppet inn, sammen med mange rare folk. Dere aner ikke hvor mange dumme folk, hovedsakelig jenter som gikk rundt i t-skjorter. Brrr.

Inne var det så stappfullt at vi endte med å stå på den samme plassen hele tiden, langt bak ved en trapp så vi hadde utsikt over hele scenen framfor oss. The Friday Night Boys var søte, helt greit å se på. Hey Monday har jeg sett én gang før, som oppvarming for Fall Out Boy i London i mars i år. Vi ble informert om at vi ble filmet under en av sangenen deres for musikkvideoen for den sangen. Morsomt. We The Kings var faktisk ganske bra. Jeg har hørt noe på dem før, men ikke så mye at jeg kunne synge med. All Time Low var All Time Low. Det vil si at de hoppet rundt på scenen, slang ut seksuelle vitser om hverandre og spilte sangene om de aldri har gjort noe annet hele sitt liv.

Jeg og Madeleine så dem på verdens minste venue i Oslo i mai i 2008 sammen med rundt 70 andre mennesker. Det var intenst. Litt rart å være på en relativt stort sted som vi var i går, med så mange mennesker. Forrige gang var jeg en halvmeter fra Alex Gaskarth, vokalisten, som vist på bildet under (ingen zoom!):

Jeg fikk faktisk møtt og snakket med dem da også, det fikk vi ikke i går, selv om vi ventet én time i regnet før drosjen kom og hentet oss.

Søte gutter, ikke søt Iselin.

Etter rundt en times kjøretur, var vi endelig hjemme rundt klokken ett på natta. Takk og pris for at vi har høstferie. Apropos - siste dag i frihet i dag. Det skal bli litt deilig og veldig kjipt å måtte tenke på skolen igjen. Spesielt denne uken som jeg skal på tre konserter, har en innlevering og flere lekser å bekymre meg for, pluss høstmiddag med resten av Gateway-studentene. Det kommer til å bli sååå stress, men jeg gleder meg. Jeg håper bare jeg klarer å snike meg inn på Empires-konserten på tirsdag - det er dessverre 21+ og jeg har hatt lyst til å se dem lenge. (Hvis noen har lyst på albumet deres, så har de lagt det ut for gratis nedlastning her.) Men det går bra fordi jeg har et veldig fint Visakort med tall på som får det til å virke som jeg er 22. Amerikanerne er så dumme at de går på det også, jeg håper bare det er tilfellet nå på tirsdag også. (Mamma, vær så snill å ikke freak ut over det her.)

Det er iskaldt i New York for tiden, men det skal visstnok klarne opp og bli litt varmere i morgen. Hvordan er været i Norge nå egentlig?

God, it's been a lovely day. Everything's been going my way.

2009-10-17T05:07:00.006+02:00

Misforstå meg rett: det er deilig å være tilbake i New York. San Francisco er en kjempefin by, men jeg liker meg bedre i New York av en eller annen grunn (mindre oppoverbakker, bedre transportmuligheter, færre klimaendringer i løpet av en dag). Vi gjorde typiske turistting mens vi var der: gikk til Alamo Square og så på The Painted Ladies, ruslet bortover Haight Street der hasjlukten ikke var vanskelig å skjelne fra alt annet, druknet i et helsikkens regnvær på Golden Gate Bridge og spiste på Cheesecake Factory tre kvelder (dessverre ikke på rad). Hovedsakelig, for å oppsummere:

Neida, det var nok ikke så ille hele tiden, men den ene stormdagen ødelagte litt. Jeg er veldig glad for at jeg fikk dratt og jeg hadde en super tur med mine kjære jenter!

Selv om jeg er glad for å være tilbake i New York, er det ikke fullt så gøy at det regner som bare det til tider og er iskaldt ute. Men man får nøye seg med det man har. Jeg trenger å kjøpe masse nye, varme klær nå som vinteren endelig har tatt oss igjen her borte: boblejakke, votter, Uggs, skjerf, you name it. Det er ikke lett å ha penger som man kan bruke når man bor på et sted som dette.

Forresten, fra og med i dag skulle jeg begynne med en ny og sunnere livsstil, bestemte jeg meg for. Jeg, Line og Alette startet dagen med en treningsøkt, senere laget jeg meg hjemmelaget kylling- og grønnsakswok og på kvelden dro jeg på kino for å se "Where The Wild Things Are" (den var så bra ♥) mens jeg proppet i meg Twizzlers. Kanskje vi skal si fra og med i morgen i stedet? Jeg tror det. For øyeblikket sitter Alette og Martine å danser til forskjellige russelåter som får meg til å ville kaste meg utenfor terrassen i 29 etasje. Takk gud for ørepropper.

Good morning, San Francisco!

2009-10-10T20:15:00.001+02:00

Hallo i luken. For rundt en halvtime siden ble Line, Martine, Alette og jeg sluppet av paa hotellet vaart i San Francisco. Klokken er litt over 11 paa morgenkvisten og vi er alle slitne etter en over seks timer lang flyreise fra New York og etter aa ikke ha sovet noe saerlig siden vi sto opp i gaar morges. Men det er ok for jeg er et sted jeg aldri har vaert for i hele mitt liv, saa det blir bra. Etter en kjapp dusj skal vi ut paa leting etter et sted aa spise, for vi enten sover litt eller gaar paa sightseeing.

Jeg har etterlatt meg Macen i New York saa naa oppdaterer jeg paa min handy, lille Blackberry. Gah, jeg elsker den!

Ok, det var vel egentlig bare det jeg ville si. Jeg haaper alle har det bra hvornaaenn de er i verden akkurat naa :)

Don't waste your time on me, you're already the voice inside my head

2009-10-08T05:28:00.009+02:00

DA var eksamen over. For denne gang. Jeg tror egentlig ikke jeg har nevnt det engang, men i dag hadde jeg eksamen i "grammar" og "phonetics". Det var kjempegøy kan dere tro. Jeg svarte på alt, men hvor gode svar og hvordan jeg faktisk gjorde det, er jeg litt usikker på. Time will tell, I guess. Nå er jeg i hvert fall ferdig og det er kun to dager til jeg drar til San Fransisco. Jeg gleder meg som en liten unge på julaften.

Gårsdagen var ganske begivenhetsrik. Etter at jeg var ferdig på skolen, gikk jeg og Line (jeg lover, jeg har andre venner! Line er ganske OK hun, da.) nedover mot World Trade Path Station, som alltid. To kvartaler nedenfor skolen oppdaget vi masse trailere og lapper om filming (som jeg er altfor godt kjent med nå). Selvfølgelig gikk vi over gaten og kikket. "Gossip Girl," sto det i svarte bokstaver på knæsj rosa papir. Vi endte med å sette oss ned utenfor en lastebil sammen med en fotograf og en gjeng fangirls som trippet nervøst på føttene og kikket på kameraskjermene sine om og om igjen. En dame fra crewet gikk forbi oss ikke så veldig lenge etterpå, banket på døren på lastebilen foran oss, og noen svarte at de kom til å komme ut hvert øyeblikk.

Helt ut av det blå begynte alle paparazzifotografene å løpe som olja lyn nedover gaten, så jeg fulgte etter. Jeg rakk ikke å gå langt før Line ropte på meg og jeg småløp tilbake akkurat tidsnok til å se Chace Crawford komme ut av lastebilen. Og, dere, HALLO. Man skulle nesten ikke tro at noen var så kjekk som man ser på TV og sånn, ikke sant? Chace var det. 100%. Det var tydelig at han likte oppmerksomheten han fikk da alle jentene rundt oss begynte å knipse bilder så alle blitsene nærmest blendet oss. Det var først etter at han hadde krysset gaten at jeg dro opp den nye BlackBerry'en min og knipset et bilde selv. Slik ser det ut:

(Chace er han i mørkeblå genser hvis det skulle være noen tvil.)

Gutten forsvant inn i en bygning bak en svart presenning av noe slag, og like etter kom en flokk norske jenter løpende for å se etter at Line hadde oppdatert dem via melding. Tre minutter før og de kunne ha sett Chace de også, kjipt.

Vi ventet bare litt til, men bestemte oss for at vi var fornøyd med det vi hadde sett (JA, DET VAR VI) og satte kursen mot en mexicansk restaurant vi hadde hatt planer om å spise på. Etter at vi hadde satt oss ned la vi merke til en mann med kamera, et par reflektorer og annet utstyr bare noen få meter unna. Nok en filminnspilling. Det var for et eller annet ukjent og uprofesjonelt. De filmet noen som satt og spiste sammen på et bord litt lenger nedenfor oss, og det var det. Da vi var ferdige med å spise, fortsatte vi nedover mot Path'en og ramlet likesågodt over "How To Make It In America"-innspilling også. Her gadd vi ikke å bli for å se engang siden vi ikke visste noe om den eller hadde tid til å henge rundt der siden vi hadde en eksamen å bekymre oss om.

Det er så utrolig rart å være her og bare tilfeldigvis snuble over slike ting. Det er morsomt å se alle disse kjendisene da, og jeg frykter allerede den mye kjedeligere hverdagen som venter når jeg kommer tilbake til Norge. Men akkurat nå får jeg bare ta til takke det jeg har og nyte hvert øyeblikk i byen som aldri sover.

OMG, jeg har ikke blogget på fem dager!

2009-10-06T05:16:00.010+02:00

Dere aner ikke hvor trist det var når jeg så Fall Out Boy opptre "Don't Stop Believing" (Journey cover) i går kveld, som dere kan se på videoen over. Pete Wentz hadde akkurat annonsert at det var den siste konserten deres på en stund. Jeg, Madeleine og våre indre emosjeler gråt både litt på inn- og utsiden. Etter at dette skjedde fikk Pete barbert av seg emohåret sitt på scenen av Mark Hoppus (fra Blink-182). Det var litt som å være vitne til dobbeltdrap. Heldigvis gjorde Blink det mye bedre da de kom på scenen etterpå. Jeg trodde ikke jeg kom til å kose meg så mye som jeg gjorde for å være helt ærlig, men de motbeviste meg til de grader. De slo til med alle slagerne jeg har hørt på så mye på opp gjennom årene, og til å være rundt 40 år gamle nå kan de fortsatt det å underholde (i tillegg til å oppføre seg som om de fortsatt er noen drittunger i tenårene). Encoren var noe av det sykeste jeg faen meg har sett (unnskyld språket). Travis Barker var helt rå. Jeg sto seriøst å gapte i tre minutter. Bare se på det her (ikke fra i går, men tidligere i turneen):

Som jeg sa til Madeleine: MIND BLOWN.

I dag gjorde jeg noe jeg har hatt lyst til å gjøre i flere måneder nå, lenge før jeg i det hele tatt reiste til New York: kjøpe Blackberry. Den er rød og fin og bare min. Det gikk faktisk utrolig raskt å lære seg hvordan ting fungerer, selv om jeg egentlig ikke har vært innom alt på den ennå. Jeg lærte i hvert fall noe nytt i dag, da: Vi har så utrolig mye bedre og lettere system når det kommer til telefonabonnementer i Norge. Her er man nødt til å melde seg på forskjellige "plans". For eksempel i dag så måtte jeg, separert, skaffe en internettplan, SMS-plan, telefonminutterplan og internasjonale samtaler-plan. Helt sykt. Hvorfor ha det så komplisert, liksom?

Argh, jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg savner norsk brød. Noen som er villig til å sende?

So breathe me in, my love, and hold me tight

2009-09-30T17:51:00.019+02:00

Det her har ingenting med noe annet å gjøre.

Det morsomme med New York City er man aldri vet når man snubler rett inn i et filmsett. Ja, riktig, filmsett, nok en gang. Denne gangen var det for Law and Order. Jeg og Line gikk som vanlig oppover mot skolen, før jeg skotter til venstre og syntes det var ganske mange mennesker borte i en gate bortenfor oss. "Kan det være et filmsett?" spurte jeg. "Vi går og ser," sa Line.

Egentlig er ikke det noe morsomt å nevne det engang fordi vi så ingen kjendiser og vi gadd ikke å bli for å se på. Men mannen som passet på at vi ikke gikk rett inn i kamerautsnittet sa hva det var for, så vi var fornøyde nok med bare det. I tillegg tok vi en litt annen rute til skolen og fikk sett hvordan resten av nabolaget så ut. Det er ikke rart i at leilighetene i Tribeca-området er ettertraktede, det er et ganske fint nabolag. Hver dag på skolen kikker jeg misunnelig ut vinduet over på nabobygningen som har verdens kuleste takterrasse. Jeg har egentlig laget en plan: Ved å lage et skilt som det står "Norwegian girl desperately seeking friends. More specifically: the owners of the roof terrace of this building. Please contact me by calling (201)-###-$$$. Thanks. P.S. I am perfectly sane." og henge det på ytterdøra, tror jeg at jeg kan etablere kontakt og etter hvert komme meg opp dit. Er ikke det bare en super plan? Jeg vet, jeg er genial.

Jeg har ikke sagt så mye om Gateway College, som jeg reiser med, egentlig. Vel, nå er kanskje tiden for det for de av dere som kanskje er litt nysgjerrige. For det første: det er et superbra tilbud og opplegg fra deres side. Det er ikke mye jeg kan klage på, men hvis det skal være noe, så vil jeg først og fremst begynne med stikkordet "nordmenn". Ja, for i løpet av mine fem første uker her i USA er det bare nordmenn jeg har blitt venn med. Jeg snakker norsk hele tiden, henger med nordmenn hele tiden - det er ikke det at det er noe galt med det i det hele tatt (det ble mange "det"-er det, ha ha), men jeg skulle gjerne ha likt å hengt med noen amerikanere også. Litt av grunnen til at jeg ikke har fått amerikanske venner er jo forsåvidt min skyld og, men det er lett å holde seg med nordmenn når det først er så mange av dem på et sted. Hvis du vil dra med Gateway og få mange amerikanske venner, så foreslår jeg kanskje at du søker om leilighet utenom Gateway sine tilbud.

En annen ting jeg vil si noe på er litt... unødvendig plassering av timer på skolen. Med det så mener jeg at i stedet for at jeg kunne begynt klokken 10 og sluttet klokken 14, kan det hende jeg i stedet begynner klokken 14 og slutter klokken 18. I dag begynner jeg ikke før klokken 15 og er ferdig først klokken 18. Greit, litt deilig å sove lenge, men det blir nesten sånn at jeg føler at jeg har fri, til jeg kommer på at midt på dagen er jeg faktisk nødt til å komme meg på skolen. Men for all del, jeg skal ikke klage. Jeg er tross alt i New York å studerer engelsk. Hvis det er noen der ute som leser bloggen min fordi dere har lyst til å studere med Gateway: gjør det. De er kjempeflinke til å fikse alt for deg og har du problemer med noe, tar de seg av det.

For å nevne noe helt annet: for noen år siden leste jeg en vampyrserie om Darren Shan (The Cirque Du Freak Series eller Sagen om Darren Shan). Den første filmen kommer ut i USA i oktober. Selvfølgelig skal jeg se den, men det virker som om de virkelig har ødelagt bøkene, og forandret alt. Filmen ser så dårlig ut. Ugh.

Ja, ja. Life goes on.

Next time you point a finger, I'll point you to the mirror

2009-09-29T05:21:00.015+02:00

På skolen i dag ble vi introdusert for en ny lærer som skal bruke én uke på å lære oss uttale av det engelske språket før vi har eksamen neste onsdag. De positive sidene ved det? Han snakket uten norsk aksent og klarte å flette Harry Potter inn i sammenhengen to ganger. (Sånt skjer bare på MLIA.) Jeg lærte også et par ting som jeg har lurt på en stund, så selv om faget ikke er det mest interessante, er det OK likevel.

Jeg tror ikke jeg gidder å spørre om dette er noe dere gjør, for jeg vet med ganske stor sikkerhet at alle har prøvd på et eller annet tidspunkt: Google seg selv. Helt tilfeldig akkurat nå, siden det ikke er sent i det hele tatt (løgn), jeg ikke er det minste trøtt (løgn) og kjeder meg selv med det jeg skriver akkurat nå (delvis sant), gjorde jeg det. Jeg visste om et par artikler i Drammens Tidene - enten der jeg er nevnt eller har vært med på å skrive - men det jeg fant i dag hadde jeg helt glemt. Drammen pleide å ha en ungdomsavis som het "Essensen"; den var gratis og det ble sendt hopetall av den til skolen vår hver gang den kom ut, som vi bare kunne ta. Flere jeg kjente skrev for den, og snill som jeg var sa jeg meg villig til å være med på bildet i et oppslag en gang i tiden.

Morsomt. Jeg var litt tynnere da og brun i håret og vi ser alle så unge ut. (Silje, jeg vet ikke om du i det hele tatt leser bloggen min, men se på gla'emohåret ditt, HA HA HA.) Det året var jeg i Bulgaria på familieferie (og med familie mener jeg mamma, pappa, søster, 2 x søskenbarn + kjærester + en av kjærestenes søster + småbarn & onkel + samboer), og foreldrene mine ble tilbudt en hvit kamel av en som het Kemal (ironisk, ikke sant?) for å gifte seg med meg. Jeg har fortsatt en av de tusen, millioner serviettbrettede rosene han ga til meg liggende på pulten i Norge. Synd han var gammel og ikke så veldig kjekk. Edit: Jeg blandet sammen litt her. Kemal var i Tyrkia året etter. He he he, jeg må slutte å skrive ting sent på kvelden.

Tidligere i dag bestemte jeg meg for at jeg ville gjøre noe nytt i dette innlegget, noe som har virkelig har slått an på andre blogger. Og siden jeg tydeligvis har skikkelig peilig på sånne ting - her, mitt første moteblogginnlegg:

Dagens outfit:

Rutete skjorte: H&M
T-skjorte: Random butikk for turister på 34th Street
Tights: American Apparel
Strikk på hånden: H&M
Hår: Mer eller mindre naturlig
Kamera: Fotobutikken på Buskerud Storsenter

Vent. Det var noe som gikk galt her, var det ikke? Heh. Fail.

Uansett,

Jeg dør.

Something filled up my heart with nothing

2009-09-27T06:30:00.026+02:00

Jeg skjønner at jeg er litt bortskjemt når jeg har vaskehjelp som kommer og vasker for meg. Foruten mamma og pappa har det vært lite med vaskehjelp hjemme hos meg, og jeg er egentlig vandt med å vaske selv. Så når vi i dag tidlig ble jaget ut av leiligheten klokken ni på morgenen fordi vaskedamen skulle komme, er det litt ukjent farvann for meg. Alette, Madeleine, Martine, Line og jeg dro til Manhatten, og endte med å ta turen til toppen av Rockefeller Center. For en gangs skyld lot jeg speilreflekskameraet være hjemme, og tok med Holga og Fuji Instant i stedet. Det ble mange morsomme polaroider, og jeg håper alle bildene tatt med Holga ble bra også. (Nå har jeg veldig lyst til å kjøpe en liten fotoscanner så jeg får lagt de inn på dataen etter at jeg har fått de fremkalt. Hjelp, hvordan skal jeg få med meg alt hjem igjen til Norge?)

Vi spiste lunsj på MacDonald's (;____;) før vi bestemte oss for å besøke American Museum of Natural History. Jeg så dinosaurer for første gang! Og store skilpadder! Andre snåle pattedyr(skjeletter) fantes også rundt hver en krok. Dessverre begynte det å bli kjedelig etter de første to etasjene, så Madeleine, Martine og jeg endte med å dra før vi var ferdige. Det var verdt opplevelsen da. Det kuleste var egentlig at senere på kvelden skrudde vi på TV'en og Jurassic Park var på. Jeg har aldri sett noen av de filmene før, så det var... interessant. Helt ærlig så satt Madeleine og jeg bare å lo så tårene trillet hele filmen. Dinosauren åpnet døren med hånden sin. Fy flate, så fantastisk dårlig den var å se på nå som teknologien er tusen ganger bedre.

Tidligere i kveld ble det helt tilfeldig (selv om det sikkert var for en spesiell anledning vi ikke vet noe om) raketter sendt opp fra en båt på vannet, samtidig som på land. Dette foregikk i rundt en ti minutter, kanskje, som var mer enn nok tid for meg til å ta nesten 200 bilder. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk det til, helt ærlig... Uansett, dere kan se et av de under.

Blæ. Jeg har ikke noe interessant å si, men jeg gleder meg veldig, veldig mye til å se denne filmen. Noen andre?

Always trying to fall asleep to make my way out

2009-09-25T06:33:00.012+02:00

Mitt nye Holga!

I går var jeg på Dance Rawr Dance 3-konsert med I Rival, Queen's Club, Cash Cash, Breathe Carolina og Family Force 5. Litt min type musikk, men ikke helt. Family Force 5 tok helt av da, de var sykt kule! De hadde på seg svart- og hvitstripede gensere, noe jeg tilfeldigvis (og med det mener jeg HELT KLART PLANLAGT) også hadde på meg. Det var først da de kom på scenen at jeg skjønte hvorfor jeg hadde hørt noen snakke om dem for så å peke og snu seg i min retning.

Men over til noe (nesten) helt annet.

Det er mange grunner til at jeg liker New York. Her er en av dem: Gratiskonsert med Phoenix. Den var på Apple Store i SoHo og ble filmet for iTunes Live.

Det er mange grunner til at jeg liker Twitter: Kjendiser som oppdaterer med hvor de har tenkt til å være den og den dagen. Travis McCoy fra Gym Class Heroes oppdaterte med at han gledet seg til Phoenix live i SoHo.

Det er ganske få grunner til at jeg liker Madeleine egentlig, men en av de få er at hun er ganske flink til å holde seg oppdatert på Twitter.

Hvis dere legger to og to sammen så skjønner dere kanskje hvor jeg vil hen. Kort sagt: Jeg og Madeleine dro, vi hadde flaks og kom opp i andre etasje selv om vi ikke hadde "wristbands". Vi så svært lite, men hørte bra. Midt under konserten kom en høy fyr i knallrød hettegenser gående inn, vi freaket ut da vi så det var Travis (ja, vi var litt fangirls akkurat da), holdt fokus på han resten av minikonserten, nærmest løp mot han da den var ferdig, var knappe én meter unna da han stoppet i trappen og snakket med noen som uheldigvis ikke var oss, før han ganske fort kom seg ut av butikken.

Basically: Phoenix er kule, Travis McCoy er kul og jeg ELSKER New York så utrolig mye.

PS: Her om dagen lukket læreren min døren da den siste skoletimen begynte og jeg tenkte for meg selv: "Nå er vår siste time kommet." Jeg lo høyt og Line kikket rart på meg. ER DET NOEN ANDRE SOM I DET HELE TATT SYNTES DET VAR EN TANKE MORSOMT, ELLER EIER JEG RETT OG SLETT VERDENS DÅRLIGSTE HUMOR?

(PPS: Mamma, jeg vet du leser bloggen, slutt å lat som om du ikke gjør det.)

No one is as lucky as us, as lucky as us

2009-09-22T05:20:00.007+02:00

Sånn føler jeg det akkurat nå.

Det er alltid så sent når jeg blogger. Jeg hater det. Hver gang jeg tenker at "NÅ skal jeg gå og legge meg!" ender jeg alltid med å bli oppe litt til, så litt til, så litt til. Før jeg vet ordet av det er klokken halv tolv og de andre i leiligheten ligger enten i sengen å sover eller leser.

Av en eller annen latterlig grunn hadde jeg tre timer fri mellom to fag på skolen i dag, så jeg og Line bestemte oss for å dra til Central Park for å spise og lese. Jeg følte meg som stekt bacon i solsteken, men det var digg. Vi lå på noen stener ved vannet, leste, sov, spiste og tok bilder. Det endte med å bli en lite produktiv leseøkt, men en veldig vellykket tur. Central Park er så herlig! Man kan høre suset av trafikken og man kan se toppen av bygningene, men overalt er det en overflod av grønt. Det er ganske uvirkelig at noe så fint er midt inne i en storby som New York.

Etter skolen dro jeg med meg Line (jeg vet det ikke virker sånn, men jeg har faktisk andre venner her enn henne. Line liker forresten lange turer på stranden, båtturer i måneskinnet og babypupper!) til en fotobutikk på 18th Street, der jeg kjøpte meg Fuji Intax 200-kamera. Med andre ord: JEG FIKK MEG ENDELIG ET POLAROIDKAMERA. Jeg har bare siklet etter et siden jeg var liten og fant ut at de solgte polaroidkameraer med Spice Girls på. (Da jeg fant ut at Martine i leiligheten min faktisk har dette kameraet, døde en liten av sjelen min. Mamma og pappa, jeg skylder alt på dere for at jeg aldri fikk det når jeg var liten.) Det viste seg at det jeg trodde var et fint, lite kamera som ikke ligner på polaroidkamera i det hele tatt, men faktisk er det, er STØRRE ENN HODET MITT. Når jeg åpnet pakken lo jeg. Så lo jeg litt til. Så enda litt.

Hittil har jeg tatt fire bilder - 50% av de ble ok, den andre halvparten... Vel. Men litt sløsing av dyr film den første dagen er vel greit? Eller?

Hasteblogginnlegg som summerer de siste dagene og som er dårlig skrevet. Enjoy

2009-09-21T04:27:00.012+02:00

Nå syntes jeg det har gått såpass lang tid at jeg nesten er nødt til å blogge igjen. Helt ærlig så har ikke motivasjonen vært på topp, og når en oppgave som teller 20% av karakteren min i British Studies har hengt over meg hele uken, har det ikke fristet så veldig å oppdatere.

Først, la meg begynne med noen få bilder som jeg burde ha lastet opp i tidligere innlegg:

Dette er mest sannsynlig Shia LaBeouf. Jeg syntes han lignet og at de som filmet kalte han "Shia", men var ikke sikker før jeg noen dagere så et bilde av han på nettet i samme klær, kjørende på den motorsykkelen. Gah!

Halloweenpynt til Gossip Girl-innspilling!

Gotiker-Taylor Momsen

På vei til skolen på tirsdag la vi merke til en liten folkemengde pluss noen lastebiler bare et par hundre meter fra skolen. "Hmm," tenkte vi, "kan det være en filminnspilling?" Jeg sa til Line at det sikkert var Going The Distance igjen, og etter å ha krysset gaten, stilt oss langs veggen med en hang andre mennesker og snakket med en eldre dame, fant vi ut at joda, det var faktisk akkurat som jeg hadde trodd.

Selv om det var under ti minutter til skolen begynte, valgte vi å bli for å se på hva som skjedde. Det tok ikke lange tiden før vi så Justin Long kikke ut av vinduet på en bygning på andre siden av gaten.

Etter det ble det ropt om at nå skulle de spille inn og Justin løper ut døra for å treffe en kamerat foran kameraet, før de går nedover gaten igjen.

Da de hadde spilt denne scenen en gang, tenkte vi at det sikkert var greit å sette kursen mot skolen. Vi krysset gaten mot Justin (som bare sto der omringet av noen få mennesker; vi kunne sikker snakket med han hvis vi hadde hatt lyst) og så videre over en annen gate. Uventet, men spennende start på dagen som skulle vise seg å bli enda bedre.

Etter skolen var det konsert med Owl City. Jeg og Madeleine løp fram og tilbake utenfor skolen på jakt etter en taxi (akkurat da var plutselig alle forsvunnet!), før vi omsider fikk grepet tak i en som kjørte oss til Bowery Ballroom. Det var flaut hvor mange fjorten år gamle emounger det var der, egentlig. Følte ikke at jeg blendet helt inn liksom. Vi slapp inn, vi ventet en god stund før vi ble sluppet inn i selve konsertområdet, ventet og snakket med en veldig utadvendt, amerikansk gutt som syntes det var kult at vi var fra Norge, ventet litt til, lurte på hvorfor det var blitt reservert et område i andre etasje, men dret i det.

Unicorn Kid var den første oppvarmingen. En 17 år gammel, søt gutt fra Skottland som tydeligvis koste seg masse med å hoppe rundt på scenen.

Etter han var det Kate Havnevik fra Oslo. Musikken hennes er fin, men kanskje ikke helt til konsert, mer avslapning hjemme. Når vi prøvde å virke kule og rope at vi var fra Norge, var det visst noen andre nordmenn tilstede på andre siden av scenen som totally stjal øyeblikket fra oss. Og det setter jeg ikke pris på.

Rett før Owl City skulle komme på scenen, begynte plutselig alle å hyle og kikke opp mot området som hadde vært reservert hele tiden. Først skjønte vi ikke hva som skjedde før Madeleine ropte til meg: "Det er Taylor Smith!" "Javel," tenkte jeg, "hvem faen er Taylor Smith?" Så skjønte jeg det. Taylor Swift, av alle mennesker, hadde møtt opp for å se Owl City. Hun tok mye av oppmerksomheten vekk fra Owl City / Adam som etter hvert entret scenen. Det var morsomt å se henne danse fordi hun danset rart. Jeg har ikke fått bildene Madeleine har lovet meg i nesten en uke nå (!), så jeg får heller linke til innlegget hennes her hvis dere har lyst til å se hvordan den beryktede Taylor Swift så ut bare to dager etter at Kanye gikk løs på henne på scenen.

Owl City var så bra ♥.

Ellers så har det skjedd endel, I guess. På tordag var engelskklassen på Broadway og så Billy Elliot. Det var utrolig kult selv om setene våre selvsagt ikke var av høyeste standard. Jeg vil på flere Broadway-show! (Jeg og Line vil dra og se ett med Hugh Jackman og Daniel Craig som begynner nå snart. Ja takk, liksom.)

I går var jeg i Central Park på piknik, der jeg gikk forbi en mann som fridde til kjæresten sin (på bruen som Mary-Jane slår opp med Peter på i Spider-Man 3, fant jeg akkurat ut!), aww. Det var morsomt å oppleve litt mer av den himla store parken, fordi jeg ikke har fått sjansen til å gå rundt der så mye ennå. På kvelden dro fire av oss på kino for å se Jennifer's Body, som var utrolig latterlig, men morsom på grunn av det og verdens kuleste fyr som kommenterte filmen bak oss. (Det var også kult at de spilte "New Perspective" av Panic! at the Disco utrolig lenge, sikkert rundt ett minutt. I motsetning til en sang av Hayley Williams som ble spilt i to sekunder, liksom...)

I dag var jeg på Ellis Island (greit nok, men litt unødvendig opplegg fra skolens side, spesielt på grunn av dårlig informasjon) og så på Frihetsgudinnen fra båt. Det er jo litt morsomt å gjøre sånne ting òg, for hittil har det ikke blitt tid til det egentlig. Nå må jeg snart en tur opp i Empire State Building også. (Det er så mye å ta seg til, og om bare noen få dager har jeg vært her i en måned alt!)

Hva ellers er verdt å nevne? JO, Shia LaBeouf! De har drevet å spilt inn Wall Street 2 rett borti gaten fra der jeg bor i Jersey City de to siste dagene nå, uten at jeg i det hele tatt har fått sett et glimt av Shia. Stakkars de i leilighten, de tror jeg er gal. Men det er ikke min skyld at fyren er så utrolig morsom og kul (og kjekk)! Det hadde vært så fantastisk å bare high-five han i forbifarten eller noe. Fuck my life.

Madeleine er oppgitt over meg og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor.

PS. Vil ha!

Jeg har ikke tid til å oppdatere ordentlig, hjelp

2009-09-18T16:36:00.004+02:00

Tirdag: Justin Long & skole & Owl City & Taylor Swift.
Onsdag: Skole 12-18 & lekser.
Torsdag: Skole 12-18 & Billy Elliot på Broadway klokken 20-23.

It's a circle, a mean cycle

2009-09-15T05:33:00.010+02:00

De siste par dagene har vært begivenhetsrike og hektiske. I går sto jeg i verdens største saueflokk utenfor The VMAs, uten å se noen verdens ting, og i dag snublet jeg (med vilje) rett inn i settet der de filmet Gossip Girl på 81st Street. Taylor Momsen var den eneste av den originale Gossip-gjengen som jeg så. I tillegg var det mange statister og en stakkars fyr som jeg tror faktisk var med i sesong 2 (jeg har ikke sett på siden sesong 1, egentig...) som "Jenny" og venninnene hennes helte en eller annen hvit drikke over. Det var ikke lange scenen egentlig. De filmet fra to forskjellige vinkler, to ganger på hver, og det var det. Hadde jeg blitt litt lenger kunne jeg sikkert sett resten av GG-gjengen midt i et Halloween-shoot (det var pyntet med gresskar, spindelvev og høstfargede blader bare hundre meter vekk), men det begynte å bli sent og jeg og Line var slitne.

På skolen begynner det å hope seg opp med ting som må gjøres, og fritiden min må kuttes drastisk ned for å prioritere skolearbeid. Jeg skal på konsert i morgen da, med Owl City. Den begynner bare en time eller to etter at jeg slutter på skolen klokken 18, så det kan bli litt stress. Line lovte å bære skolesakene mine hjem for meg da ♥.

Jeg har ikke tid til/orker ikke å laste opp noen bilder akkurat nå, så de får heller vente. Jeg håper alle har det bra og at alle der hjemme i Norge også hater Kanye West like mye som jeg gjør akkurat nå.

She said, "Did you think that you were dreaming?" I said, "Sometimes, I don't know."

2009-09-12T18:23:00.017+02:00

Det var rart å dra på skolen alene i går (alle de andre begynte senere) og være nødt til å hoppe av toget på World Trade Center station. Jeg ventet nærmest at det kom til å være en stor seremoni av noe slag, men det var ingenting når jeg var der. Selv om menneskene som sto i rulletrappen med meg opp mot gaten sikkert hadde 9/11 i tankene, var det ikke mange som viste det; det var som en hvilken som helst annen dag. Jeg tror kanskje det eneste uvanlige i går morges var at det sto noen få ekstra politimenn rundt på stasjonen for å passe på.

Generelt var dagen veldig 9/11-løs. Vi snakket ikke om det på skolen, jeg traff ingen protestgrupper mot Bush (som jeg hadde gjort dagen før), og vi diskuterte det ikke i leiligheten før på kvelden da et par lyskastere ble skrudd på der World Trade Center skulle stått. Hele den siste uken har det lyst der borte, men i går var de enda kraftigere enn ellers.

Det har gått åtte år siden den dagen. Wow. Og nå sitter jeg her, et kvarter unna i motsetning til de ti timene det ville tatt meg å komme til WTC for bare litt under tre uker siden. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Alt er egentlig bare så utrolig uvirkelig.

This is my breath in your lungs

2009-09-11T04:59:00.009+02:00

Det morsomme med New York er at byen har forandret meg fra en relativt ok jente med bare mildere hint av sinnforstyrrelser, til en psykotisk idiot med kamera og god retningssans. (Det siste kan muligens være forårsaket av at det er så utrolig lett å finne fram her i byen.)

Jeg aner ikke hva som har skjedd, hvis jeg skal være helt ærlig, men jeg tror kanskje jeg kunne blitt en god paparazzifotograf hvis dette fortsetter. Justin Long, ladies and gentelmen:

De skulle visst til å filme en vinterscene på onsdag da jeg tok dette bildet. Den siden av gaten jeg sto på var blitt strødd med "snø" (noe vi fikk vite av en som jobbet med filmen at bare, simpelthen, var salt), i tillegg til at julenissen og et par juletrær sto klare langs husveggene. Vi gikk gjennom gaten mens det knaste godt under føttene våre. Ingen ba oss flytte oss og en slik massiv folkemasse som det var på Sex og singelliv-innspillingene, fantes ikke.

Innspillingen var for en film som heter Going the Distance, som også har Drew Barrymore i hovedrollen. Det var ingen tegn til henne, men kjenner jeg meg selv rett har jeg nok sett henne også innen måneden er over.

Ellers har jeg hatt altfor mange timer skole de siste dagene. Dr A er fortsatt utrolig morsomt og jeg elsker seriøst American Topics. Jeg har ikke kost meg sånn i en skoletime på lenge. Synd at vi kun har det faget en-to ganger i uken, mens de andre to gørrkjedelige fagene pryder nesten hele timeplanen min.

For eksempel så hater jeg denne boka:

Men den nye linsen min elsker jeg over alt på jord. Jeg er nødt til å ta noen mer interessante bilder enn det her etter hvert, merker jeg. Det er litt kjedelig.

Madeleines nye yndlingsis:

PS! Jeg skal til San Francisco i høstferien min, og jeg gleder meg.

She lives in the fairytales, somewhere too far for us to find

2009-09-09T04:49:00.006+02:00

Vi (jeg) dret på draget. Igjen. Det viste seg at filmingen ikke var i går kveld heller - på lappene hadde det stått at alle biler måtte ha flyttet seg innen klokken 20 den kvelden fordi de kom til å filme fra tidlig av dagen etter. Neste gang skal jeg passe på å lese hele lappen utrolig godt først. Jeg og Line ble selvsagt litt skuffet, men det gikk bra. Vi koste oss på hjemveien, stoppet på Rockefeller Center, observerte hvor deilig det var å gå i gatene i New York City på kvelden når det ikke var hopetall med mennesker der. Pluss, jeg tror vi gikk forbi Jenny Skavlan og kjæresten? Jeg holdt på å dø. Hva skjer med norske "kjendiser" i New York, egentlig?

I dag tidlig prøvde jeg og Line igjen på å dra til 5th Avenue, og vi traff endelig blinkskudd. Det viste seg å være nok en Sex og singelliv-innspilling, men denne gangen var det litt morsommere fordi alle fire jentene (damene?) var der.

Jeg føler meg som den stalkeren, men det får ikke hjelpe for jeg har allerede store planer om å snike meg rundt for å se på innspillingen av Wall Street 2, med blant annet Michael Douglas og Shia LaBeouf (iiiik) på rollelisten. Kanskje i morgen for jeg vet hvor det skjer, men vet ikke om jeg rekker det siden jeg har en lang skoledag. Heh. Takk og pris for at det er første innspillingsdagen i morgen så jeg har litt tid på meg. /Stalker

Ellers i dag har jeg kjøpt meg nytt objektiv til kameraet (♥), som jeg gleder meg til å prøve ut mer i morgen. Takk til Håkon (som sikkert ikke leser dette engang) for anbefaling av kamerabutikk. Jeg nærmest løp inn til byen for å kjøpe etter at leksene mine var mer eller mindre ferdiggjort.

Men nå får jeg nesten takke for meg for dagen og ønske alle i Norge en god 09/09/09-dag. Dette skjer bare én gang i livet, folkens, nyt det!

PS:

"If livin' is the problem, well that's just baffling."

2009-09-07T23:45:00.008+02:00

En liten gjeng av oss gikk ut i dag tidlig for å spionere på filmingen som skulle foregå på 5th Avenue. Siden jeg var den som hadde sett lappene om filmingen og antatt at det var for Gossip Girl, merket jeg at det var utrolig flaut når vi kom dit og fant ut at det ikke kommer til å skje noe før klokken åtte i kveld. Isj. En liten gjeng av oss skal snart ut igjen, først til butikken, så til Chili's, så tilbake til 5th Avenue. Jeg håper det er Gossip Girl eller noe annet like spennende. ÆH, I can feeeeeel the pressureeee.

Tidligere i dag hadde vi en samtale om prins William og alle de tusenvis av profilene han liksom har på Facebook.

Meg: Sannsynlig at han i det hele tatt har en profil.
Madeleine: Ikke sant? Han får nok ikke lov av moren sin.
Meg: ... Moren hans er død, da.
Madeleine: Hæ? Er hun?
Meg: Moren hans var Diana. Så jeg tror nok hun er død, ja.

Og jeg som trodde jeg hadde blitt dummere etter at jeg kom hit. (Eksempl: "Skal vi ikke kjøpe noe slags vaskepulver til tørketrommelen?") Så dere Maddie-følgere må for all del ikke tro at jenta er smart, liksom.

Dette var et utrolig poengløst innlegg.

You know that I could use somebody, someone like you

2009-09-07T02:01:00.014+02:00

La oss glemme detaljene og bare si at etter en lang, lang natt, var jeg ikke helt i form da jeg våknet i dag morges. Ikke har jeg sovet lenge nok heller. Akkurat nå er jeg egentlig helt i ørska og ønsker ikke annet enn å gå på butikken for å kjøpe diverse nødvendigheter (i morgen er det Labor Day og alt er stengt) før jeg legger meg til å sove for alltid. Noe jeg selvfølgelig ikke kan siden vi allerede har planlagt ny kjendisspionasjeopplegg etter at jeg fant ut at omtrent hele 5th Avenue er holdt av til filming av et "untitled project" i morgen. Jeg er egentlig ganske sikker på at det er Gossip Girl. I tillegg så jeg flere lapper om at området er beregnet til filming av flere andre prosjekter både tirsdag og torsdag også. Hmm, spennende.

Jeg tror det har gått litt mer opp for meg at jeg faktisk er i New York og skal være her en god stund til. Jeg hang med en amerikansk venninne i dag, som jeg har snakket med i over to år, men aldri møtt. Det er forsåvidt hovedgrunnen til at jeg måtte stå opp tidlig og gikk glipp av mange timer søvn. Det at jeg ikke kom tilbake til leiligheten før 4 på morgenen har definitivt ikke noe med det å gjøre i det hele tatt... Uansett. Møtet satt ting litt i perspektiv. Hun bor egentlig på andre siden av jordkloden av meg, men i dag vandret vi gatelangs sammen. Jeg gikk ut alene (noe jeg egentlig lovte familie og venner gjentatte ganger at jeg aldri skulle gjøre), tok Path'en alene, fant fram til møtestedet i New York City alene... Det er ganske rart egentlig, men jeg er en New Yorker nå liksom. På en måte. Jeg har iallfall blitt spurt om veibeskrivelse flere ganger enn jeg kan telle på, vel, én hånd. Og det er egentlig ganske kult, selv om det ikke beviser noe som helst annet enn at jeg er en person som sikkert ser behjelpelig ut på det området.

Konklusjon: Han som spiller Luke i Confessions of a Shopoholic-filmen er skikkelig søt.

When in New York City...

2009-09-05T04:56:00.016+02:00

Jeg nevnte i går at jeg og Line hadde planer om å gå på jakt etter Sex og singelliv 2-innspilling, ikke sant? Vel, da dagens siste time av British studies var over kvart på fire, tok vi beina fatt de få kvartalene det var dit min internettkilde sa at innspillingen skulle være. Vi traff blink på første forsøk. Først gikk vi opp en gate som var halvveis avsperret og krydde av politimenn. Vi så inn mot innspillingsstedet, men ble jaget vekk av et par "sikkerhetsvakter", og bestemte oss for å gå rundt og stille oss for å se på fra en gate lenger opp. Her var det allerede en stor folkemasse, et matbord, flere lastebiler, haugevis av kamerautstyr, en flokk av småtjukke, late politimenn og en mye bedre utsikt mot settet.

Det viste seg at vi hadde vandret rett inn i gaten der "Carrie" bor. Etter litt venting fikk vi vårt første glimt av Sarah Jessica Parker. Hun så ut som en liten maur blandt en maurtue av folk i avstanden, men allikevel. Der var hun. Lysreflektorene ble justert, kommandoer ble slengt ut over høytalerne, vi ble bedt om å ta bilder uten blits (noe enkelte tydeligvis ikke fikk inn i hodet...) og de spilte inn scenen. Det var ikke mye som skjedde egentlig: Miranda (Cynthia Nixon, som det tok en stund før jeg faktisk så) og Carrie går oppover gaten mot leiligheten til Carrie sammen med sønnen til Miranda, Brady. De stopper og snakker foran trappeoppgangen før Miranda roper "Bye!" så høyt at jeg faktisk hørte det en god del meter unna. Carrie løper opp trappen og mor og sønn går tilbake den veien de kom fra. Dette så jeg de filme minst fem ganger, med lange pause mellom hvert opptak. Jeg syntes synd på skuespillerne som er nødt til å vente til alt er klart, og samtidig klare å jobbe uten å bli påvirket av det store publikumet i enden av gata. Det vil ikke si at jeg kommer til å slutte med kjendisjakten min; jeg har allerede planer om Gossip Girl-jakt på tirsdag, eh he he. Sa jeg forresten at jeg gikk forbi en mann som lignet mistenkelig mye på Al Pacino her om dagen? Det viser seg at han faktisk er i NYC nå for å spille inn en film. Hmm, coincidence?

Uansett, bilder!

Dette er ikke halvparten av folkene engang. Det var mange rundt meg og sikkert en tretti-førti-femti bak oss igjen:

De gjorde seriøst ingenting nytting bortsett fra å kose seg med brus/kaffe, kjefte og sladre om en kjendis med fornavn Jeremy som satt i kaféen på andre siden av gata (jeg så han ikke, bummer):

Sarah Jessica Parker og Cynthia Nixon, mine nye bestevenner:

Sarah Jessica Parker som går ned trappen for ente gang for å spille inn scenen igjen:

Sarah Jessica Parker som klenger seg på en random dude når de ikke filmer:

Sarah Jessica Parker som drar et "hurpefjes":

Brady!

Helt ut av det blå spaserte også Marin Hinkle inn i kaoset:

Jeg tror hun bodde i en av leilighetene/husene og ble forferdelig forfjamset av oppmøtet rundt nabolaget hennes. Kanskje hun først trodde det hadde noe med henne å gjøre? Jeg vet hun ser farlig blek ut på bildet allerede grunnet dårlige innstillinger, men hun var seriøst likblek i virkeligheten også. Ingen kjente henne igjen heller, stakkar. Bortsett fra meg og Line, da.

For å oppsummere: Målbevisst gå ut på jakt etter kjendiser med adresse i en hånd og kart i den andre? Check. Miste all selvrespekt mens man i en gjeng mennesker strekker halsen så langt ut man kan for å få et glimt av kjendiser? Check. Se dum ut med lite amatørkamera blandt alle pressefotografene? Check. Blitt avbildet av presse som en gal fan? Check.

Jeg vil påstå at dagen i dag var en ganske suksessfull dag.

The sky is full of dreams, but you don't know how to fly

2009-09-03T06:51:00.016+02:00

Dagen i går tok kaka. Fra klokken 12.00 hadde jeg mine første engelsktimer på skolen der jeg møtte et par av lærerne jeg har. Ian, læreren min i An introduction to the English language og British studies, kommer fra Skottland og snakker med hint av både skotsk, britisk og norsk i engelsken sin, noe som var litt morsomt. På begynnelsen av den første timen var jeg supernervøs, men det gikk over så fort Ian begynte å snakke og vi var i gang. Med en klasse på kun 15 elever, er det ikke så skummelt å snakke engelsk heller. Den andre læreren vi møtte var Dr. A. Hun var utrolig morsom og samtidig veldig profesjonell. Det var ikke akkurat en veldig seriøs førstetime, men hun pushet alle til å snakke på en skikkelig behagelig måte, og det var bare så utrolig bra. Hun fortalte oss at hun syntes alle de norske elevene hun hadde hatt var så pene, at hun fremdeles ikke hadde sett en stygg, norsk elev og at hun har en intern spøk med sikkerhetsvakten - "Look, Tim, here comes the beauty contestants again!" Jeg tror det kommer til å bli bra, jeg.

Jeg og Line, som bor i samme bygning som meg, pustet lettet ut da vi fikk gå fra engelsktimen mye tidligere enn det som var planlagt for vi måtte kjappe oss hjem før vi skulle videre for å se The Killers. Dere skjønner det at vi på tirsdag kveld plutselig bestemte oss for at ja, The Killers ville vi se og bestilte billetter under 24 timer før konserten skulle være.

Det skulle vise seg å bli en litt mer hektisk kveld enn det vi hadde trodd.

For det første så fikk vi aldri en bekreftelsesepost med referansenummer for billettene. I timene før konserten, ringte flere av jentene på rommet febrilsk kundeservice for å få til en avtale om hvordan få tak i billettene. Da jeg kom inn døra etter skolen, var det full "vi skal ha oss billetter"-organisering på gang. På telefonen sa de at vi skulle lete etter en mann som het Monty som ville gi oss billettene når vi kom til konsertstedet. Vi fikk telefonnummeret hans og tenkte at da var det i boks liksom. Så gjensto bare transportasjon. Etter mye om og men kom vi fram til at det å ta taxi med alle sammen i antageligvis var lurest, siden det tok ca 45 minutter å komme dit. Vi ba mannen i resepsjonen her vi bor om å ringe etter en taxi, og igjen, alt virket ok. Helt til vi gikk ut og ble møtt av en mann i en helt vanlig bil som virkelig ikke hadde et eneste preg av "taxi" over seg. Da vi satt oss inn følte vi at nå ble vi tatt med videre for å bli solgt på menneskehandelmarkedet, og var en smule nervøse. Heldigvis kjørte han til konsertstedet og når alle til sammen hadde tømt lommene for $165, bar det på vei for å finne Monty.

(La meg bare fortelle dere om hvor fantastisk det var å gå oppover parkeringsplassene mot der konserten skulle holdes. Det var flere klenger av mennesker som enten spilte The Killers på full guffe, festet og drakk eller sto klare med kinaputter (eller noe tilsvarende). Dette varte hele veien oppover. Supert!)

Da vi endelig traff Monty, var han skeptisk til å gi oss billettene. I hånden hadde han rundt en million billetter og på telefonen sa han "Hey man, there's another girl here, claiming she has tickets." Alt var veldig mistenkelig. En stor, svart fyr til og 10 minutter senere, fikk vi endelig de 7 billettene vi hadde kjøpt til $27 stykket. På selve billetten sto det riktignok $77, så jeg tror vi var ganske heldige der. Vi hadde plasser midt på, med utsikt rett mot scenen. Vi var et stykke unna, men vi så ganske godt allikevel. Wolfmother, som åpnet, var kjempekule og The Killers tok av! Jeg så de i Oslo på Rockefeller i juni i år, men det var like fett nå også. Det var kjempemorsomt, spesielt med en entusiastisk gjeng rare amerikanere rundt meg overalt. ♥.

Alle fotografier: Madeleine

Vi ble hentet av en like shabby "taxi" på vei hjemover også, og var tilbake i Jersey City rundt halv tolv. Heldigvis hadde ikke jeg skole i dag, så jeg endte med å sove til litt over ti i dag tidlig. Overraskende nok for første gang siden jeg kom hit. Rart jeg ikke våknet helt av at mine romkamerater romsterte rundt, som jeg har gjort de andre dagene.

Etter å ha ryddet rundt i leiligheten og Skypet med de der hjemme, endte jeg og Line med å lese engelskleksene våre til i morgen sammen. Noe var veldig lett å komme igjennom, annet var så kjedelig og vanskelig at jeg, eh, halvveis sovnet når jeg leste og sovnet helt når jeg var ferdig. Supert. Ellers så vi på en film med Lindsay Lohan, Labor Pains (så dårlig) og handlet mat på matbutikken. Ikke en veldig travel dag i dag i og med at jeg hadde fri fra skolen, og det var egentlig ganske deilig. I morgen har jeg tre timer skole, før jeg ikke har noe igjen før onsdag. Ikke tro at jeg har så slakk timeplan hele tiden da, for tro meg, det har jeg ikke.

Jeg har forresten funnet ut av hvor forskjellige innspillinger av ting skjer i NYC, så i morgen etter skolen skal jeg og Line på leting etter Sex og singelliv 2-settet. O-M-G liksom, jeg krysser fingrene for skikkelig kjendissighting. Ønsk meg lykke til!

You hate your pulse because it thinks you're still alive

2009-09-02T04:47:00.008+02:00

Noe av det første jeg har lagt merke til ved å være i USA, er at alle de typiske karakterene vi ser på film faktisk finnes. Rundt nabolaget strør det av "big momas", som Martine hele tiden kaller dem. De er store, litt skumle og hyler av glede, frykt eller sinne, alt etter situasjonen. Du har amerikanske "mall cops" som kjører rundt på hva-nå-enn-det-heter fordi de er for late til å gå selv. Vanlige politimenn som går rundt i gatene eller holder til på subwaystasjonene, er alle gode og runde (de har vel tatt seg en velfortjent smultring eller to i ny og ned). Mange amerikanere er veldig åpne og snakkesalige - falsk vennlighet, men det er i hvert fall lett å komme i samtale med noen når man først har begynt. Og du vet det at når amerikanske band er på besøk i skandinavia og hele tiden påpeker at det er så mange vakre mennesker der? De lyver ikke. Det er stygt å si det, men det er helt tydelig at nordmenn og andre skandinavere er mye penere enn de her borte. Nå refererer jeg selvsagt ikke til meg selv, bare så vi har det klart.

I dag var vi helt unødvendig på skolen før jeg, Madeleine, Martine og Alette satte kursen mot SoHo. Etter flere dager uten å handle noe annet enn mat og andre nødvendigheter, var det deilig å endelig kunne kjøpe klær. Ikke at jeg kjøpte så masse; jeg kom hjem med en genser, en skjorte og et par sko. På Topshop gikk jeg forresten nesten på Tone-Lise Skagefoss. Det var kjipt for hvem vil vel egentlig treffe norske "kjendiser" i New fucking York? Sex og Singelliv 2, filmen altså, spilles visst inn i disse dager og jeg så akkurat noen paparazzibilder av Shia LaBeouf løpende rundt på Manhatten fra i dag, så det er jo bare å holde øyne og ører åpne.

På vei tilbake til Jersey spiste vi lunsj:

Senere på kvelden stakk noen av oss bort på Bed, Bath and Beyond for å handle diverse småting til leiligheten. Jeg og Alette kjøpte noen sammenbrettbare hyller til å henge i skapet, så nå er rommet relativt ryddig og endelig (nesten) tomt for kofferter og klær overalt. Det er rart. Nå begynner det endelig å føles som et skikkelig hjem, byen og denne leiligheten her. Vi har ikke gått oss vill på verken Path- eller undergrunnsbanestasjonene på flere dager nå heller. Jeg er litt stolt, egentlig.

We're all mad here

2009-09-01T05:14:00.010+02:00

Jeg har ikke vært i New York en uke engang, men det føles som om jeg har vært her i en måned allerede. På lørdag hadde vi hatt rebusløp rundt i Manhatten som tok veldig på føtter og mot; når vi var ferdige gikk alle hjem, utslitte, for å sove og slappe av. På hjemveien kjøpte jeg riktignok en veldig moderne Samsung mobiltelefon på Radioshack. Eh vel, det var i hvert fall en klapptelefon, og jeg ble bedt med på byen av de ansatte mens jeg var der. Så det var ikke et total loss, liksom.

På søndag, i går, var vi og så "Hair" på Broadway. Jeg trodde den kom til å suge skikkelig, men den viste seg å være utrolig morsom og underholdende. Og fy fader som skuespillerne kunne synge. (Ja, mamma, jeg veit du er misunnelig.) Etter forestillingen gikk vi til et hotell som het Holiday Inn, der vi (etter en forsinkelse på i hvert fall to timer) ble servert mat på takterrassen. Det var også et basseng der oppe, men det var vel bare én av etthundreogtredve som badet. Selv om det ikke ble så "fest" som lærerne skulle ha det til, så var det veldig gøy å bare sitte og snakke og slappe av, for en gangs skyld.

I dag var det skole fra klokken 10 til rundt klokken 14. Vi ble informert om hva som skjer på skolen videre, hørte at noen jenter hadde vært ute og festet med "Chuck" og "Nate" fra Gossip Girl og fikk utlevert bøker. Jeg er litt skeptisk til å ha valgt engelsk nå etter at hele tretten bøker ble dyttet i neven på meg. Alle disse skal jeg ha lest på kun tre måneder. HJELP. Men det skal vel gå på et vis. Jeg får begynne i morgen.

You treat me just like another stranger

2009-08-28T14:39:00.005+02:00

Min tredje dag i New York (jeg veit ikke helt hvorfor jeg skriver New York, for det er faktisk i Jersey City jeg bor) virker ikke helt lovende. I dag er det overskyet og det regner, men på samme tid er det greit at det ikke er så varmt i dag som det har vært de to siste dagene. Klokken er kvart på ni om morgenen og jentene på rom 2902 på Marbella stresser for å gjøre oss klare før skolen. Klokken ti skal vi møte på Metropolitan College of New York og ha vår første skoledag - som mest sannsynlig blir en "her har du informasjon om resten av semesteret"-dag. Vi skal ha med pass, visum og forsikringspapirer også. For å fullføre visumregistreringen eller noe sånt, tror jeg dem skrev.

I går dro vi, på eget iniativ, inn til NYC. Mitt første møte med byen ble på 33rd Street, der vi fortsatte oppover mot Times Square. Vi fortsatte å gå rundt i lange tider. Vi besøkte Applebutikken som er under bakken ved Central Park, spiste lunsj bare noen hundre meter inn i parken, gikk rundt litt mer i byen før vi prøvde å ta subwayen, failet totalt, og endte med å gå fra 50-etellerannet Street til 33rd Street. Så klart gikk vi på feil Path train inn mot Jersey og endte opp i Hoboken. Vi tok taxi hjem, som heldigvis ikke var så dyrt. Jeg tror det tar noen uker før jeg kommer til å være helt inn i systemet her nede, for å si det sånn.

I går ble vi også vist rundt Jersey City av Jarl, "the hotel manager". Han viste oss de beste stedene å spise, hvor det var lurt å kjøpe matvarer, etc. Ganske greit.

Men nå tror jeg det er på tide å legge vekk dataen, og tenke på å komme seg videre. Jeg har ikke noen nye bilder overført, men dette er vel kanskje en god erstatning? Eller ikke? (Jeg veit Elise dør etter å se guttene i Panic! jogge rundt i L.A. i hvert fall.)

A Weekend at Pete Rose's (Headfirst Slide Into Cooperstown On A Bad Bet) from Shane Valdés on Vimeo.

New York, I love you

2009-08-27T03:27:00.008+02:00

Det har vært en lang første dag på vei til USA. Det er ikke så mye å fortelle egentlig, bortsett fra at alt du har hørt om store matporsjoner i butikkene? Det er veldig, veldig sant.

Leiligheten er ikke verdens største, men den er superfin med verdens vakreste utsikt over Manhatten skyline.

I Norge er klokka halv fire på natta; i New York-distriktet er den halv ti på kvelden. Jeg og Madeleine vil ikke ha jet-lag, så holder oss våkne litt til slik at våre indre klokker er litt mer innstillt på New York-tiden.

Det er egentlig utrolig at jeg ikke har falt sammen av utmattelse ennå. Men er ok, for akkurat nå så føles alt bare så innmari bra.

It's like forgetting the words to your favorite song

2009-08-21T23:11:00.015+02:00

4 DAGER