Baby's on fire. Better throw her in the water.

Man skulle tro at det å flytte hjemmefra ville si kun frossenpizza og pasta til middag for unge studenter. Og ja, jeg skal innrømme at det har blitt mye pasta og kjøttdeig. MYE pasta. Rema 1000 og ICA har hatt tilbud på kjøttdeig = vi hamstrer til fryseren er full. Nå er det riktignok endelig (nesten) tomt, og jeg og Martine har virkelig slått på stortromma de siste dagene. Jeg har litt vansker for å tro det selv, men middagene i det siste har vært helt supre. Det er virkelig ingenting som slår Restaurant à la Martine og Iselin spesial.




Jeg måtte seriøst flytte hjemmefra for å få fisk. Ingen hjemme liker det. Med unntak av min kjære pappa som til nød kan spise fiskepinner. Måltidet var Martines forslag. Det var helt supert.

I dag har vi spist det her. Til frokost. Klokken 13.30. Hihi.



Jeg har slitt med å finne meg jobb her i Oslo, så da jeg ble bedt på intervju på onsdag var jeg helt i ekstase. Ikke bare fordi det var en jobb, men fordi det var en helt fantastisk jobb. Jeg skulle få vite innen fredag allerede om jeg fikk jobben eller ikke. Fredagen kom, jeg bet negler, stirret intenst på telefonen hele dagen mens jeg halvhjertet jobbet med en redigeringsoppgave til skolen (og sang med på 70-tallssanger fordi jeg er kul sånn). Den ringte et par ganger, men aldri fra de jeg ville høre fra. Med tungt hjerte bestemte jeg meg for at jobben var tapt. Martine og jeg bestilte billetter til Black Mountain på John Dee fordi vi følte for det, men det kraftige regnet og det faktum at jeg ikke fikk jobben, satt en skikkelig demper på humøret mitt. Midt i fiskemiddagen vår ringte telefonen. Det var det nummeret jeg hadde håpet skulle ringe hele dagen. Hjertet hamret i brystet. "Ta den, ta den!" skrek Martine mens jeg flakset med armene i et forsøk på å roe meg ned. Det hjalp ikke. "Hei, det er Iselin," sa jeg. "Så, når kan du begynne?" spurte stemmen i andre enden.

Etter at telefonsamtalen var over ble det jubel, skøy og en ganske pinlig seiersdans midt på kjøkkengulvet. Jeg var blitt ansatt hos Rockefeller. Det var helt sykt. Det er helt sykt. Dette kommer til å bli så utrolig gøy! Den første jobbdagen min var i går, på Sentrum Scene, og til tross for at det ikke var et veldig krevende arrangement, er jeg helt støl i kroppen i dag. Det er virkelig ingen grunn til at jeg burde være det, men sånn er det da med den saken. Stillingen er som rydd/garderobe og hvis dere nå tenker: "Oi, det suger," så trekk det tilbake med en gang! En jobb er en jobb, og en jobb innen noe jeg faktisk interesserer meg for er rene himmelen. Jeg kunne nok fortsatt i evigheter om hvor glad jeg er, men jeg gidder ikke fordi jeg er altfor glad!



Black Mountain-konserten var også helt super. Oppvarmingsbandet, som jeg selvfølgelig ikke husker hva heter nå, tok helt av. Hele kvelden hadde en skikkelig god stemning rundt seg. Vel, minus han foran meg som hadde hatt en smule for mye og drikke, og nesten lå oppå meg under konserten. Sammenlignet med alt annet var det bare en bagatell da.

Om litt skal jeg og Martine møte min kjære Line, som har tatt seg veien helt fra Lillehammer bare for oss. Vi skal se Wall Street 2 - Money Never Sleeps, som jeg har gledet meg til siden fjor høst da jeg fikk et glimt av innspillingen i New York. Jeg er så glaaad!