And in the naked light I saw ten thousand people, maybe more. People talking without speaking. People hearing without listening.

Alle bilder: privat

Jeg sitter her, som så mange andre dager før, og ser utover den verdenen jeg nå tilhører: en rotete haug med mer eller mindre uleste bøker (engelske, for det meste), en alfabetisk sortert CD-samling, et hundretalls virkelig usorterte DVD-er, en bortstuet akustisk gitar jeg ikke engang vet hvordan man spiller på, en TV som bare er i veien, papirer, papirer og mer papirer, kameraer, sparegriser - rot. Og det er her jeg har satt merket mitt. Dette er rommet jeg har tilbrakt mer tid enn noe annet sted i verden. Det blir rart å måtte dra herfra en dag, men jeg merker jeg gleder meg også. Heldigvis (?) har jeg ikke foreldre som står klare med pappesker og gammelt servise, mer enn klare for å se fuglungen forlate redet. I stedet har jeg en altfor klengete mor som helst vil at jeg skal bli boende for alltid. Jeg fyller 20 om under to dager nå, så hvem vet, kanskje hun får ønsket sitt oppfylt? Fy flate, nå blir jeg gammel. Som jeg sa til ei venninne tidligere i dag: Jeg tror det er på tide å vurdere voksenbleier. Det kan bare gå nedover fra nå av.

Hei forresten. Jeg har ikke oppdatert bloggen siden mars. Wow, jeg er flink altså. Det er ikke akkurat som om jeg har så veldig mye spennende å oppdatere med uansett. Jeg jobber på bensinstasjon dag inn og dag ut (mest dag ut), sover, oppdaterer meg på Internett, jobber, sover, ser på film, kjeder meg, leser, jobber, henger på, øh, fotballpub, sover, kjeder meg. Og sånn går visa. Innimellom er det Roma-tur med Line (fantastisk morsomt, jeg så faktisk han derre ekle paven!) eller låvefest hos sjefen eller kjøreturer til Krøderen for å se på høner, men ellers er det ikke så mye å si.

Vel, bortsett fra det at jeg drar til Chicago til fredagen, og videre til New York den 31. Jeg gleder meg som en liten unge før julaften. Jeg har ikke penger å bruke, men jeg gleder meg til å bruke dem allikevel. Det er så mye jeg vil kjøpe. Det er så mange steder jeg vil gjenoppleve. Hittil har jeg bare fokusert på det faktum at jeg skal til New York, og på en måte glemt litt at jeg skal til Chicago også. Dette kommer til å bli så fantastisk moro. Verdens beste bursdagstur? I think so.

Så sitter jeg her da, ved skrivebordet mitt fra Ikea, blant alt rotet mitt. Simon & Garfunkel synger at de er The Only Living Boy In New York. På den eneste brune veggen min henger svart-hvitt fotografiet over New York Skyline, tatt fra Brooklyn, som mamma og søsteren min hang opp som en overraskelse til jeg kom hjem. Ved siden av meg ligger et gammelt easy-to-use kart over The Big Apple og subwaysystemet. Ved siden av det igjen ligger flybillettene mine. Dere har kanskje skjønt det at når jeg oppdaterer så er det oftest om New York? Sånn får det bare bli, rett og slett. Jeg er ekstatisk over å kunne dra tilbake igjen. Det er over et halvt år siden jeg kom hjem nå, så det er lov å glede seg litt. Er det ikke?