You, you used to have all the answers. And you, you still have them too. And we, we live half in the day time. And we, we live half at night.

//alle bilder: privat

Det aller, aller rareste med å være tilbake i Norge er at nå føles New York så uendelig langt borte. Det virker som om hele oppholdet bare fløy unna, som om det er årevis siden jeg var der. Jeg har ikke sett en eneste venn fra New York siden Gardermoen og det er nesten som om en del av meg er borte - en fantomsmerte etter et amputert ben. Det er noe som mangler. Heldigvis får jeg et lite besøk av Line til onsdag, så da skal jeg vel klare meg en liten stund til.

Den siste tiden har blitt tilbragt med familie, venner, eller til å sove lenge. Jeg hadde besøk av ei venninne fra England noen dager denne uken, og etter det har det gått slag i slag med DonkeyBoy-konsert, henging med venner og pepperkakebaking med bestemor. Nå har jeg akkurat kommet hjem fra Drammen etter å ha sett Avatar i 3D på kino. Det er absolutt en film å anbefale! Jeg gikk i hvert fall ut av kinosalen med en følelse av å ha vært med på et lite eventyr. Nå har jeg dessuten lyst til å skaffe meg en avatar selv, lære meg å kjenne denne verdenen kalt Pandora og bare stikke fra alt kjent og kjært, stikke fra Jorden. Alt for å gjøre noe nytt. Jeg er så rastløs her hjemme.



Jeg savner skyskraperne, tutingen, travle folkemengder, øde gater, snøfrie fortau, bekymringsløse dager, kjendiser, subwayen og RedBox som leier bort DVD-er for $1.



Jeg savner å ikke bli mast på, å kunne vaske kun mine egne klær, tørketrommelen, daglig trim fordi jeg ikke hadde bil, og det å ha muligheten til å gjøre noe, hva som helst, fordi det alltid var noe som skjedde døgnet rundt.



Jeg savner Urban Outfitters, det å kunne spise ute uten at det kostet meg en arm og et ben, hyggelige amerikanere, Starbucks, og trygghetsfølelsen jeg hadde når jeg gikk rundt i byen. Hvor rart det enn må høres, så føltes alt mye tryggere i New York. Her, midt i ødeland, nær skog og med lange avstander mellom hus, går jeg rundt og er redd når det er mørkt. Det finnes ikke lys, det finnes ikke mennesker, og alt er så stille. Det er alltid stille her.



Jeg savner til og med begbuginfiserte 2902 og den trange plassen som naturligvis kommer når det er seks jenter under samme tak. Jeg savner syvende etasjes studierom og treningsrom. Jeg savner oppholdsrommet i første, kinosalen i første, til og med de bråkete inderfamiliene som holdt til der nede. Jeg savner John og de andre resepsjonistene. Jeg savner å bestille ting fra nettet uten å måtte betale en formue i porto og enkelt og greit hente pakkene i resepsjonen når de ble levert.

Alt er så enkelt i USA. (Jeg savner det.)



Men nå skal jeg slutte å være negativ. Jeg kan jo alltids dra tilbake en annen gang, og det er jo ikke det at det ikke er noe som helst å gjøre i Norge, for det er det jo. På en måte. I Oslo skjer det jo litt, og slottet er i hvert fall fint å se på. Vel. På en måte.