Sunday, October 10, 2010

Oh yes, I was arrested. Oh god, how I protested. They beat me with a board, it hurt just like a sword.

Det begynte bra, gjorde det ikke? To nye innlegg ganske tett inntil hverandre og greier? Ja, ja, her er jeg nå igjen, selv om det har gått noen dager siden sist. Martine og jeg har slått til med ganske mange nye, spennende matretter som jeg har tatt bilde av, men som ikke orker å laste opp akkurat nå.

Som den partypooperen jeg er kom jeg akkurat hjem fra vors hos ei venninne. De skulle videre ut, men jeg tenkte at siden jeg dro den helt ut og var på den første dagen av Oktoberfesten på Chateau Neuf, fikk det holde. For de som eventuelt var der, var det ikke bare helt fantastisk da brannalarmen gikk og alle ble kastet ut? I ettertid føler jeg det var et stunt for å forsikre seg om at de fikk stenge tidlig og få alle ut samtidig. Det skal påpekes at mens det skjedde var jeg overbevist om at brannmennene som møtte opp egentlig var strippere, så min mening teller vel kanskje ikke.

Siden sist har jeg jobbet litt, vært på jobbintervju for en jobb jeg ikke fikk [sett inn et tårefullt ansikt her] og kjedet meg masse. "Selvstendig jobbing hjemme" (= høstferie) har gjort at jeg ikke har vært på skolen på en stund, så da har jeg kjedet meg enda mer. Heldigvis finnes det filmer, tv-serier, bøker og Facebook, så dagene går allikevel unna. I går så jeg The Runaways, som jeg likte kjempegodt. Kristen Stewart er så mye bedre skuespiller når hun ikke er Bella fucking Swan. (Har noen sett Speak? Den er utrolig bra og undervurdert til tusen. Den burde sees. KStew er helt fantastisk.) Dessuten har jeg funnet ut at filmer som handler om musikk, eller der musikk spiller en stor rolle, virkelig er øverst på "liker"-listen min. Gah. Nå er jeg dessuten en konvertert The Runaways-fan. Generelt sett ville jeg vært skeptisk til et band bestående kun av jenter, men fy flate som de jentene kunne rocke! All den beste musikken var forut for min tid. Kjempekjipt.

Bortsett fra det er det ganske lite å fortelle. Livet mitt er egentlig ikke spennende nok for en blogg, men jeg blir vel drept av Line hvis jeg ikke fortsetter. Nå nacher jeg for meg selv med The Runaways rockende gjennom høyttalerne og den knæsj oransje t-skjorta mi på. Jeg begynner å bli litt mer edru nå, men da jeg kom hjem synes jeg visst det var en helt fantastisk smart idé å ta oppvasken. Så det var akkurat det jeg gjorde også. Kontrollfreak i edru OG beruset tilstand. Er det en dårlig eller god egenskap?

Jeg håper alle koser seg og IKKE har vært på David Guetta-konsert i kveld. (Som sagt: Den beste musikken var forut for min tid.) Det er ikke det at jeg synes noe dårlige om deg hvis du liker han, jeg bare synes du burde oppgradere musikken på iPoden din. Med de visdomsordene (som rett og slett er ment til Line) trekker jeg meg tilbake til nachet mitt. Iselin, over og ut!


Sunday, September 26, 2010

Baby's on fire. Better throw her in the water.

Man skulle tro at det å flytte hjemmefra ville si kun frossenpizza og pasta til middag for unge studenter. Og ja, jeg skal innrømme at det har blitt mye pasta og kjøttdeig. MYE pasta. Rema 1000 og ICA har hatt tilbud på kjøttdeig = vi hamstrer til fryseren er full. Nå er det riktignok endelig (nesten) tomt, og jeg og Martine har virkelig slått på stortromma de siste dagene. Jeg har litt vansker for å tro det selv, men middagene i det siste har vært helt supre. Det er virkelig ingenting som slår Restaurant à la Martine og Iselin spesial.




Jeg måtte seriøst flytte hjemmefra for å få fisk. Ingen hjemme liker det. Med unntak av min kjære pappa som til nød kan spise fiskepinner. Måltidet var Martines forslag. Det var helt supert.

I dag har vi spist det her. Til frokost. Klokken 13.30. Hihi.



Jeg har slitt med å finne meg jobb her i Oslo, så da jeg ble bedt på intervju på onsdag var jeg helt i ekstase. Ikke bare fordi det var en jobb, men fordi det var en helt fantastisk jobb. Jeg skulle få vite innen fredag allerede om jeg fikk jobben eller ikke. Fredagen kom, jeg bet negler, stirret intenst på telefonen hele dagen mens jeg halvhjertet jobbet med en redigeringsoppgave til skolen (og sang med på 70-tallssanger fordi jeg er kul sånn). Den ringte et par ganger, men aldri fra de jeg ville høre fra. Med tungt hjerte bestemte jeg meg for at jobben var tapt. Martine og jeg bestilte billetter til Black Mountain på John Dee fordi vi følte for det, men det kraftige regnet og det faktum at jeg ikke fikk jobben, satt en skikkelig demper på humøret mitt. Midt i fiskemiddagen vår ringte telefonen. Det var det nummeret jeg hadde håpet skulle ringe hele dagen. Hjertet hamret i brystet. "Ta den, ta den!" skrek Martine mens jeg flakset med armene i et forsøk på å roe meg ned. Det hjalp ikke. "Hei, det er Iselin," sa jeg. "Så, når kan du begynne?" spurte stemmen i andre enden.

Etter at telefonsamtalen var over ble det jubel, skøy og en ganske pinlig seiersdans midt på kjøkkengulvet. Jeg var blitt ansatt hos Rockefeller. Det var helt sykt. Det er helt sykt. Dette kommer til å bli så utrolig gøy! Den første jobbdagen min var i går, på Sentrum Scene, og til tross for at det ikke var et veldig krevende arrangement, er jeg helt støl i kroppen i dag. Det er virkelig ingen grunn til at jeg burde være det, men sånn er det da med den saken. Stillingen er som rydd/garderobe og hvis dere nå tenker: "Oi, det suger," så trekk det tilbake med en gang! En jobb er en jobb, og en jobb innen noe jeg faktisk interesserer meg for er rene himmelen. Jeg kunne nok fortsatt i evigheter om hvor glad jeg er, men jeg gidder ikke fordi jeg er altfor glad!



Black Mountain-konserten var også helt super. Oppvarmingsbandet, som jeg selvfølgelig ikke husker hva heter nå, tok helt av. Hele kvelden hadde en skikkelig god stemning rundt seg. Vel, minus han foran meg som hadde hatt en smule for mye og drikke, og nesten lå oppå meg under konserten. Sammenlignet med alt annet var det bare en bagatell da.

Om litt skal jeg og Martine møte min kjære Line, som har tatt seg veien helt fra Lillehammer bare for oss. Vi skal se Wall Street 2 - Money Never Sleeps, som jeg har gledet meg til siden fjor høst da jeg fikk et glimt av innspillingen i New York. Jeg er så glaaad!

Tuesday, September 21, 2010

Too much of anything is too much


All foto: privat

Jeg skal droppe den vanlige standardsetningen i begynnelsen av alle blogginnleggene jeg har skrevet ("Oi, lenge siden sist, gitt"), og heller hoppe rett på sak. Hvis ikke jeg skriver dette blogginnlegget her, kommer favorittmennesket mitt i hele verden, Line, til å unfriende meg på Facebook. Jeg har virkelig ikke råd til å miste den stalkermuligheten. Hva skulle jeg ha funnet på på fritiden da? Så, kjære Line, dette er for deg.

Line er forresten en meget attraktiv jente på 21 år (snart 22!) fra Bærum. Selv om bostedet kanskje taler imot henne, er hun faktisk en kjernejente. Hun trenger kanskje litt hjelp på musikk- og filmfronten, men personligheten er det ingenting å klage på! Hun er en meget varm person som det er behagelig å snakke med. Hun liker også lange turer på stranden og basketballspillere som skader kneet under kamp, får hjelp av henne (som er utdannet fysioterapeut), forelsker seg i henne, men allikevel velger å date venninnen hennes fordi hun er penere (meg, selvfølgelig). Selvfølgelig skjønner han at han er dust og velger Line til slutt... (Hva mener du med at det høres ut som en skikkelig cheesy jentefilm? Det er selvfølgelig hentet rett fra virkeligheten. Helt ærlig.) Neida så. Interne spøker er gull. Yo, Line, jeg savner deg jeg.


Dette er tatt i hjembyen min. Jeg tuller ikke.

For de interesserte så bor jeg nå i selveste hovedstaden. Det er fint. Litt kjedelig. Savner vennene mine hjemme. Jeg går på Høgskolen i Oslo, studerer Design og kommunikasjon. Det er en helt ok studielinje, men jeg føler det er litt som å gå Medier og kommunikasjon om igjen. Martine, som jeg bodde og ble kjent med i New York, er min fantastiske bofelle. Hver kveld ser vi på Dexter sammen, det er kos. Folk maser på at vi må ha innflytningsfest, men jeg er ikke helt sikker på om vi får til det. Vi har tross alt bodd her i én måned nå, så vi er vel litt trege. Søsteren min har flyttet til USA et år. Vi Skyper innimellom. Jeg savner henne.



Siden det var så fint vær i dag, bestemte jeg meg for å dra en tur bort i parken ved leiligheten min. Jeg har prøvd å lese "The Great Gatsby" en stund nå, men til tross for at den er kortere enn 200 sider klarer jeg liksom aldri å sette meg ned med den. Jeg fikk lest litt i dag da, helt til jeg fikk besøk av en søt, liten mops som tydeligvis forelsket seg helt i meg. Jeg klandrer den ikke, jeg hadde forelsket meg i meg jeg også. Lykken var dessverre kortvarig da mopsen min så en annen hund av samme rase og forlot meg. Eieren og jeg fikk oss i hvert fall en god latter da den lille bolla krøp seg rundt på bakken rundt meg. Det var en kortvarig romanse, men jeg vil aldri glemme deg, mopsen min! ♥

Siden jeg ikke har noen bra, passende bilder av Oslo, vil jeg gjerne avslutte med et bilde jeg tok i venninnen min sitt bryllup i juli. De er SÅ søte. Håper de ikke har noe imot det. Regner med jeg får en sint telefonsamtale i morgen hvis det er tilfellet.



PS: Det norske språket falmer. Jeg gråter meg i søvn på grunn av det. Kan ikke folk (værsåsnill) bare slutte med orddelingsfeil, apostrof S og feilstaving generelt? Hva er det dagens lærere gjør feil? Kjempesnill, kjempesøt, Lines, Truls', interessant, dessverre, rådyr, sjokolademelk, i dag, i morgen. Sånn, værsågod, håper du har lært noe nytt. Eller, egentlig så håper jeg du lærte absolutt ikke noe nytt for da vet jeg at det fortsatt finnes håp.

Sayonara og god natt!

Sunday, May 23, 2010

And in the naked light I saw ten thousand people, maybe more. People talking without speaking. People hearing without listening.


Alle bilder: privat

Jeg sitter her, som så mange andre dager før, og ser utover den verdenen jeg nå tilhører: en rotete haug med mer eller mindre uleste bøker (engelske, for det meste), en alfabetisk sortert CD-samling, et hundretalls virkelig usorterte DVD-er, en bortstuet akustisk gitar jeg ikke engang vet hvordan man spiller på, en TV som bare er i veien, papirer, papirer og mer papirer, kameraer, sparegriser - rot. Og det er her jeg har satt merket mitt. Dette er rommet jeg har tilbrakt mer tid enn noe annet sted i verden. Det blir rart å måtte dra herfra en dag, men jeg merker jeg gleder meg også. Heldigvis (?) har jeg ikke foreldre som står klare med pappesker og gammelt servise, mer enn klare for å se fuglungen forlate redet. I stedet har jeg en altfor klengete mor som helst vil at jeg skal bli boende for alltid. Jeg fyller 20 om under to dager nå, så hvem vet, kanskje hun får ønsket sitt oppfylt? Fy flate, nå blir jeg gammel. Som jeg sa til ei venninne tidligere i dag: Jeg tror det er på tide å vurdere voksenbleier. Det kan bare gå nedover fra nå av.

Hei forresten. Jeg har ikke oppdatert bloggen siden mars. Wow, jeg er flink altså. Det er ikke akkurat som om jeg har så veldig mye spennende å oppdatere med uansett. Jeg jobber på bensinstasjon dag inn og dag ut (mest dag ut), sover, oppdaterer meg på Internett, jobber, sover, ser på film, kjeder meg, leser, jobber, henger på, øh, fotballpub, sover, kjeder meg. Og sånn går visa. Innimellom er det Roma-tur med Line (fantastisk morsomt, jeg så faktisk han derre ekle paven!) eller låvefest hos sjefen eller kjøreturer til Krøderen for å se på høner, men ellers er det ikke så mye å si.

Vel, bortsett fra det at jeg drar til Chicago til fredagen, og videre til New York den 31. Jeg gleder meg som en liten unge før julaften. Jeg har ikke penger å bruke, men jeg gleder meg til å bruke dem allikevel. Det er så mye jeg vil kjøpe. Det er så mange steder jeg vil gjenoppleve. Hittil har jeg bare fokusert på det faktum at jeg skal til New York, og på en måte glemt litt at jeg skal til Chicago også. Dette kommer til å bli så fantastisk moro. Verdens beste bursdagstur? I think so.

Så sitter jeg her da, ved skrivebordet mitt fra Ikea, blant alt rotet mitt. Simon & Garfunkel synger at de er The Only Living Boy In New York. På den eneste brune veggen min henger svart-hvitt fotografiet over New York Skyline, tatt fra Brooklyn, som mamma og søsteren min hang opp som en overraskelse til jeg kom hjem. Ved siden av meg ligger et gammelt easy-to-use kart over The Big Apple og subwaysystemet. Ved siden av det igjen ligger flybillettene mine. Dere har kanskje skjønt det at når jeg oppdaterer så er det oftest om New York? Sånn får det bare bli, rett og slett. Jeg er ekstatisk over å kunne dra tilbake igjen. Det er over et halvt år siden jeg kom hjem nå, så det er lov å glede seg litt. Er det ikke?

Friday, March 12, 2010

Stikker bare innom for å si det her:

LES DETTE.

Adieu.

Tuesday, March 9, 2010

Sometimes I feel like saying, "Lord, I just don't care"


bilde: privat

Det skulle visst gå hele to måneder og én uke før jeg klarte å rote meg til å skrive et nytt innlegg. Jeg kan gjerne komme med mange begrunnelser og unnskyldninger for hvorfor jeg ikke har gitt lyd fra meg - som det at jeg har fått meg jobb og har brukt en god del dager de siste par månedene der, eller det at jeg har vært veldig opptatt med venner, diverse opplegg og scrapbooking (som i og for seg er litt sant) - men når sant skal sies så går det mer på det at jeg ikke har så mye interessant å blogge om nå som jeg ikke lenger er i New York. I tillegg er jeg veldig, veldig klar over at mamma leser bloggen min jevnlig og det er bare... rart. Ergo, kjære lesere (finnes det fortsatt noen?) jeg må rett og slett innrømme at jeg med vilje har vært missing in action. Beklager. Jeg er et forferdelig menneske.

For å oppdatere: Den ødelagte Blackberry'en har blitt bytta ut med en iPhone, og jeg reiser til Roma den 22. mars med Line. Mest sannsynlig blir det en tur til byen som aldri sover senere i år også, noe jeg VIRKELIG ser fram til. Jeg savner fortsatt byen min.

Neida, så. Det ser ut til at Internett har kommet for å bli da, eller hva?

Saturday, January 2, 2010

Well I love you so much, but do me a favor, baby, and don't reply. 'Cause I can dish it out, but I can't take it.


//gif: privat

Bla bla bla jeg savner New York, men ikke så mye som før bla bla bla New York bla bla bla jeg skal til Martine på bursdagsfeiring i dag bla bla bla bla savner New York-roomies, blir gøy å se dem igjen bla bla bla.

Her, trykk på linken og le deg ihjel. Den handler om New York. Jeg savner New York.